«Agatha Christie: Den fjerde rytter»
Påskekrim
«Eksperimentell og annerledes Agatha Christie-serie.»
TV: De dannede mennene og kvinnene i Agatha Christies romaner har som regel et ganske kaldblodig forhold til mordet som uunngåelig vil bli begått i omgangskretsen deres.
Ingenting er så rystende at det hindrer dem i å skjenke seg en kopp te til eller kle seg om til middag.
Slik er det ikke i «Den fjerde rytter», en annerledes Christie-filmatisering på godt og vondt.
Her er handlingen fra romanen forenklet, for å kunne bruke mer tid og krefter på det drømmende, psykologiske og traumatiske.
Mystiske damer
I sentrum for det hele står Mark Easterbrook, en dannet jurist med en kone nummer én som er død, og en kone nummer to som er i live.
Easterbrook er en selverklært fornuftens mann, men den fornuften blir satt på prøve når han møter de tre mystiske damene fra vertshuset «The Pale Horse».
De blir oppsøkt av menn og kvinner som ber om råd og spådommer, men det viser seg at rekke dødsfall, inkludert fru Easterbrooks, er knyttet til geskjeften deres.
For mye skrekk
Easterbrook er spilt av Rufus Sewell, og det er jammen bra Sewell er en så god skuespiller. For i løpet av tre episoder er kameraet rettet mot ham nesten hele tiden, mens han kjemper for å holde både mistenksomme politifolk og okkulte krefter på en meters avstand.
Det er mye her som er lekkert og uhyggelig og stemningsfullt: Kameraet som rolig kryper opp mot hagen der de tre mystiske damene jobber, eller flyr gjennom korridorene i Marks lekre leilighetsbygg, med en antydning om at noe er fryktelig galt inne i de harmoniske interiørene.
Dette bør du se i påsken
«Den fjerde rytter» er en sen Christie-roman, skrevet i 1961, og tv-serien utnytter tidskoloritten og skriver nennsomt inn en stillestående husmortilværelse som er en blanding av hyppig inntak av nervemedisiner og utprøving av nye og oppfinnsomme hvitevarer.
Hovedinnvendingen mot «Den fjerde rytter» er at den blir for dvelende.
Dette er ikke en historie som trenger tre lange episoder på å bli fortalt, og skrekkeffektene med oppsperrede øyne og hvinende fioliner blir for mange.
Serien er velspilt og visuelt flott, men kunne godt latt det indre ligge litt og konsentrert seg om det som tross alt er det mest spennende her: Hvem drepte hvem?
Vi bryr oss om ditt personvern
dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
