- For mye teatersnobberi

Skuespiller Bjørn Skagestad mener feil mennesker fyller setene i Nationaltheatret.

PREMIEREKLAR:  Skuespiller Bjørn Skagestad (60) skal snart i ilden som vitenskapsmannen Galileo Galilei på Nationaltheatret. Han gleder seg til å spille en karakter som er «frodig folkelig». Foto: Torbjørn Grønning
PREMIEREKLAR: Skuespiller Bjørn Skagestad (60) skal snart i ilden som vitenskapsmannen Galileo Galilei på Nationaltheatret. Han gleder seg til å spille en karakter som er «frodig folkelig». Foto: Torbjørn GrønningVis mer

- Det føles som om alt ramler sammen. Du ser deg selv i hvitøyet og fokuserer på alle problemene. De siste dagene før premiere er verst, sier Bjørn Skagestad (60) mandag ettermiddag.

En time tidligere hadde han en av de siste prøvene til forestillingen «Galileo» på Nationaltheatret. Det er fem dager igjen til publikum skal sitte i salen og se han gestalte rollen som vitenskapsmannen Galileo Galilei.

Likevel aner han ikke hvordan forestillingen vil se ut.

- Jeg er redd for å ikke være god nok. Men det er også drivkraften. Dette er en av de viktigste rollene jeg har gjort på mange år. Galileo var en fascinerende person full av frodig folkelighet. Han var selvlært og antiautoritær, og foraktet den tidas snobberi, sier Skagestad.

- Feil folk går i teateret Dette siste er viktig for hovedrolleinnehaveren. Skagestad syns nemlig det er problematisk at teatret blir betraktet som høykultur. Noe han beskriver som et «forferdelig trist dilemma».

- Det er mye intellektuell snobbeskap ved teateret. Ofte tenker jeg at andre mennesker enn de som sitter i salen, burde sett forestillingen. Mange har en forutinntatthet om hva Nationaltheatret er. Den er vanskelig å kjempe imot.

ØNSKER MANGFOLD: Skuespiller Bjørn Skagestad savner elevskolene institusjonsteatrene hadde tidligere. Foto: Torbjørn Grønning
ØNSKER MANGFOLD: Skuespiller Bjørn Skagestad savner elevskolene institusjonsteatrene hadde tidligere. Foto: Torbjørn Grønning Vis mer

- Teater er hardt fysisk arbeid på gulvet. Det er ikke særlig snobbete, men det er stempelet det har fått. Dette bløtkakehuset gjør at noen kvier seg for å gå inn. Det forstår jeg godt, sier Skagestad.

Savner mangfold i teaterutdanning Fra lørdag og utover håper han likevel at folk flest tør å trå over dørstokken til «bløtkakehuset». Han har grodd skjegget for tittelrollen, og syns det er greit å forandre utseendet for å gå inn i karakteren.

Skagestads vei inn i yrket var også praktisk. Som 17-åring begynte han i lære ved Rogaland Teater, før et siste praksisår ved Det Norske Teatret i Oslo. Der ble Skagestad til han gikk over til Nationaltheatret på slutten av 80-tallet. Skuespilleren savner elevskolene, som institusjonsteatrene hadde noen tiår tilbake.

- Lenge har eneste vei inn i yrket og teatrene vært en utdannelse ved Statens teaterhøgskole. Det syns jeg var helt håpløst. Å jobbe som skuespiller er praktisk arbeid. Vi trenger et mangfold, derfor bør det også være flere veier inn i teatret, sier Skagestad.

Blir glemt som teaterskuespiller Selv mener han at han ikke er noen teoretiker, og er glad egen vei inn i teatret ble slik den ble. Nå er han seksti år, og håper å kunne holde på i ti år til - om helsa holder. Han har spilt i utallige teateroppsetninger, i flere filmer og tv-serier. Aller best huskes han kanskje som karakteren «Erlend» i «Kristin Lavransdatter».

- Det er ironisk at man huskes for én filmrolle etter å ha gjort så mange teaterforestillinger. Teaterrollene er større og mer betydningsfulle, likevel blir de ikke husket. Det er et misforhold der. Vil man bli glemt, er det bare å sørge for å bli ved Nationaltheatret og spille og spille og spille, sier han og ler.

Ettersom Skagestad er fast ansatt blir det ikke mye tid til å ta permisjon til å gjøre andre prosjekter på si. Han er glad i tilværelsen han har i dag, men mener unge skuespillerne er flinkere til å kombinere scene- og filmprosjekter, som kanskje er en nødvendighet om man skal overleve.

- Skammelig dårlig lønn - Skuespillere blir ikke fast ansatt lenger. Det er synd, men fast ansettelse har også en bakside. Vi blir satt til å spille den og den rollen, og ikke spurt om hvem vi vil jobbe med eller hva vi vil gjøre. Beslutningene blir tatt over hodene våre. Det kan være veldig provoserenede.

- I tillegg har vi skammelig dårlig lønn. Topplønna er rundt 400 000 kroner, det kompenserer ikke for all helge- og kveldsjobbingen. En kollega sa en gang «jeg har faen ikke råd til en hovedrolle til».