DOBBELTMORAL:  Vi reagerer når 10 000 hunder slaktes langt borte, men ignorerer at 1,7 millioner griser slaktes årlig i vår egen bakgård, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto: Djenner, JanSamfoto
DOBBELTMORAL: Vi reagerer når 10 000 hunder slaktes langt borte, men ignorerer at 1,7 millioner griser slaktes årlig i vår egen bakgård, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto: Djenner, JanSamfoto Vis mer

For noe griseri

Den kinesiske hundekjøttfestivalen får oss til å grøsse. Det er imidlertid ikke bedre å spise gris enn å spise hund.

Kommentar

Hundekjøttfestivalen i Yulin i Guanxi-regionen i Sør-Kina har skapt furore. Godt hjulpet av kjendiser som Ricky Gervais har festivalen møtt motbør fra millioner av mennesker.

Anklagene om kinesernes barbariske skikker har sittet løst. Samtidig har flere vendt lyset mot vår egen praksis: Tar ikke vi også livet av enorme mengder dyr hver dag for vår egen forlystelse? Er det verre å spise hund enn gris?

Sett fra Norge er protestene enkle å forstå. 10 000 eksemplarer av menneskets beste venn blir drept og spist i forbindelse med festivalen. Og ikke nok med det, bildene fra «festlighetene» vitner om uverdige, om ikke grusomme, forhold før hundene blir drept.

Hunder har hos oss en helt spesiell plass, som kjæledyr og del av familien. At disse dermed berører våre hjerter og motiverer til handling på en helt annen måte enn andre dyr er forståelig.

At vi berøres av de dyr vi omgås med kan til og med sies å reflektere noe dypt empatisk. Vi forstår at vi deler fundamentale karakteristikker med våre følgesvenner. Også de har en følelse av hvordan det er å være i verden, de føler smerte og glede, de er sårbare i møte med andre og har derfor også et krav på at vi tar hensyn til deres interesser.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men hvorfor skal festivalgjengere i Yulin bry seg med vårt spesielle forhold til hunder? Slik vi ignorerer at indere mener kuer er hellige, er kineserne i sin fulle rett når de ignorerer vår like religiøse overbevisning om at hunden er menneskets beste venn og dermed fortjener et spesielt vern.

Vår oppfatning om at hundespising er verre enn grisespising er selvfølgelig en helt legitim smakssak, på lik linje med at vi synes det er ekkelt å spise insekter, men den gir ikke grunnlag for den moralske harmen så mange retter mot dem som ikke deler deres religion.

Det er imidlertid ikke bare vi «vestlendinger» som kritiserer festivalen i Yulin. Mange av kritikerne kommer fra Kina selv. I byen Dalian i provinsen Liaoning i Nord-Kina samlet 100 000 mennesker seg for å protestere mot festivalen. Også myndighetene i Yulin har tatt avstand fra arrangementet og flere dyrerettighetsaktivister har reddet flere hunder og katter fra døden.

Det er ikke tilfeldig at kinesere nå er blitt mer skeptiske til den gamle skikken. Den voksende middelklassen i Kina har nemlig begynt å adoptere praksisen med å holde hunder som kjæledyr. Hunden er i ferd med å få en spesiell plass også i Midtens rike. De er kanskje inne på noe.

For dobbeltmoral er som kjent bedre enn ingen moral. Bare fordi vi nordmenn spiste 82 millioner dyr i fjor og i løpet av liv spiser 1352 dyr hver, kan kineserne med rette kritiseres for å spise 10 millioner hunder årlig. Men da må vi samtidig rette det samme kritiske blikket mot oss selv.

Ja, drapsmetodene i Yulin er inhumane, dyreholdet er under enhver kritikk og det å spise 10 000 hunder for å feire sommersolverv er godt innenfor det som må kunne beskrives som unødvendig. Det er derfor galt. Skaden de påfører dyra står på ingen måte i stil til gleden festivalgjengerne får ut av det.

Men gitt lidelsen så mange dyr utsettes for i vår kommersielle dyreproduksjonen, er det like klart at det ikke er noe mer nødvendig å spise biff eller taco for egen forlystelse enn fredagskveld enn å spise en hund for å feire sommersolverv. Det er derfor like galt.

Og selv om det kan argumenteres for at slakteprosessen er noe bedre i det norske landbruket, vil det være en stor feil å legge for mye vekt på selve dødsøyeblikket. For hva er noen minutter med lidelse sammenliknet med et liv inneklemt i trange bur og båser, slik mange av de nesten 77 millioner fjørfe og 1,7 millioner grisene vi spiser årlig opplever?

Uheldigvis for oss stopper det ikke der. For det er heller ikke utslagsgivende for den moralske vurderingen om vi spiser dyrene. Å påføre dyr et liv i uverdige forhold, slik de mange eggproduserende burhøns opplever, er like galt, selv om vi ikke ender med å spise dem.

#StopYulin2015
var nok for mange motivert av en religiøs overbevisning som setter hunden i en opphøyd posisjon. Lærdommen er likevel mektig og konsekvensrik. Yu Yun Qiang Wei, en bruker på det sosiale mediet Weibo, peker i riktig retning: «Hvis ingen var villig til å spise hundekjøtt ville ikke industrien eksistert. Når vi slutter å kjøpe, slutter drapene».

Resonnementet har imidlertid gyldighet utover hundekjøtt. Vi har alle et moralsk ansvar for lidelsen våre medskapninger utsettes for. Ansvaret slutter ikke med våre favorittdyr.