For noen er musikkfestivaler aller best uten konserter

Torgrim Øyre om Hove, Roskilde og «russetreff med bakgrunnsmusikk». bakgrunnsmusikk?

UNGDOMSPARTY: Mye folk og god stemning på Macklemore & Ryan Lewis på Amfiscenen på Hovefestivalen sist uke. Ellers var det tidvis folketomt på konsertene. Foto: Sveinung U. Ystad / Dagbladet
UNGDOMSPARTY: Mye folk og god stemning på Macklemore & Ryan Lewis på Amfiscenen på Hovefestivalen sist uke. Ellers var det tidvis folketomt på konsertene. Foto: Sveinung U. Ystad / DagbladetVis mer
Kommentar

KOMMENTAR: Sist fredag sto jeg i teltet under Hovefestivalens siste dag for å anmelde den norske artisten Carmen Villain. Annonsert konsertstart var klokka 18.00.

To minutter før er den romslige plassen foran scenen fortsatt tom. Det er for så vidt ikke unormalt — folk kommer som regel slengende når tida er inne. Men det skjer ikke denne gangen.

Klokka bikker 18 og det er fortsatt bare en kompis, noen fotografer og meg selv til stede. Jeg begynner å tenke på kriseløsninger, er dette anmeldbart? Konserten blir forsinket. Til slutt detter det inn rundt 40 personer. Flere blir det ikke for en artist som nylig ga ut et debutalbum som har fått knallomtale i norsk presse og fått gode skussmål i toneangivende medier som Pitchfork.

Carmen Hillestad taklet vanskelige arbeidsforhold på en prisverdig måte og det ble en fin konsert. Men det tvinger fram spørsmålet: Blir Carmen Villain for alternativ for det unge publikummet på Hove?

Dessverre er det nok ikke så enkelt. Tendensen har vært påtrengende på Hove de siste åra, og er nå mer en regel enn et unntak. Man må lenger og lenger ut på kvelden før festivalgjengerne kommer sjanglende ut av skogholtet. Slik var det også på Quart-festivalen i gamle dager, men på Hove ser det ut til at selv de største plakatnavnene ikke engasjerer nevneverdig.

Med unntak for når de spiller den låten: Det var aller tydeligst da Kings of Leon avsluttet den første Hove-dagen. Under mesteparten av konserten framsto Hove-sletta mest som en kombinasjon av en russefest og utdrikkingslag. Det handler om å kle seg ut i rare kostymer, finne på sprell og tøyse med sidemannen. Helt til «Sex on Fire» kommer over anlegget. Da jubler man, filmer med telefonen og skaffer seg sitt musikalske Hove-alibi. Så var det ut mellom tretoppene igjen.

Da Dagbladet intervjuet Hoves bookingsjef Toffen Gunnufsen i fjor, hadde han dette å si om utviklingen i Festival-Norge:

«Bookingarbeidet endrer jo karakter når man skal ta hensyn til en slik kombinasjon av konsept, målgruppe og tidsånd. Hove må treffe tidsånden, og det er P3/Spotify-segmentet, på godt og vondt. Du kan jo fint bo i telt i ti dager på Hovefestivalen, spille fotball, bade, feste og clubbe deg gjennom natta uten å ha gått på en eneste konsert. Og dette er jo en generell trend, at konseptet, totaliteten blir viktigere enn et eksklusivt festivalprogram».

I Quartfestivalens velmaktsdager på tampen av 90- og tidlig 2000-tall lå mye av suksessfaktoren i Toffens unike evne til å dra overraskende og tunge navn opp av hatten. Det førte med seg den positivt ladede festivalbuzzen som bredte om seg og ga deg en følelse av at dette var noe man måtte være en del av. Det funket fordi det var åpenbart at dette var noe som kom fra hjertet, en genuin musikkinteresse og et ønske om å formidle noe man var opptatt av. Riktig navn til riktig tid og en artistkombinasjon som kompletterte hverandre hadde god effekt. Kanskje man undervurderer folk når man bare kikker på salgstall og i toppen av Spotify-listene?

Roskilde i Danmark har klart å ri to hester samtidig i alle år — sterke musikalske opplevelser og forfyllet ungdomsritual i samme pakke. Hva er annerledes med Hove enn Roskilde? I en sak publisert i Roskilde-festivalens egen avis, Orangepress, hvor man har tatt for seg data fra Roskilde-appen, viser det seg at det er et overraskende stort sammenfall mellom de som har haket av at de skal se Rihanna og de som har krysset av for Slipknot. Det er ikke sikkert at den rette veien å gå er å være for kalkulerende i den ene eller den andre retningen. Det blir fort gjennomskuet, og skaper lite tilhørighet. Mangfoldet kan bidra til å skape nysgjerrighet og fungere som et identitetsskapende element.

Slottsfjell-festivalen i Tønsberg går av stabelen i neste uke. Gjengen bak har gjort mye riktig over tid: For det første har de hele tiden vært bevisst sin geografiske plassering og hvilke begrensninger det medfører med tanke på nedslagsfelt. Den har også vokst i et bedagelig tempo og har vektlagt mye av sin identitet på omgivelser, et bredt anlagt program som aldri sikter for høyt og er inkluderende både for musikknerden og de som er ute etter det mer folkelige aspektet ved en festival. Det er mulig å ha to tanker i hodet samtidig. Kanskje er det en nødvendighet for å kunne overleve som musikkfestival.

GLISSENT: Publikumstallet på kritikerroste Carmen Villain på Hovefestivalen: cirka 40. Foto: Torgrim Øyre
GLISSENT: Publikumstallet på kritikerroste Carmen Villain på Hovefestivalen: cirka 40. Foto: Torgrim Øyre Vis mer
Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.