«For noen folk», sier alle som hører historien

Tusen takk til Sylvia, Bjørn og han fyren jeg ikke husker navnet på.

SJOKK: Dette er ikke meg. Dette er heller ikke min mann eller bil. Men det er et illustrasjonsfoto som illustrerer hvordan vi så ut da vi fikk motorstopp på E18. Foto: Scanpix
SJOKK: Dette er ikke meg. Dette er heller ikke min mann eller bil. Men det er et illustrasjonsfoto som illustrerer hvordan vi så ut da vi fikk motorstopp på E18. Foto: ScanpixVis mer
Meninger

Dette er en hyllest til folk.

Folk som bidrar når andre folk er i knipe.

Folk som bruker tid på å hjelpe folk de ikke kjenner.

Folk som tar i et tak.

Dette er en hyllest til Bjørn, Sylvia og han fyren jeg ikke husker navnet på. De tre som reddet søndagen til en familie på fire som skulle i svømmehallen, men fikk motorstopp på E18.

Fordi av og til må man bare hylle folk. Selv om man ikke vet hva de heter til etternavn.

Vi var et sted mellom Blommenholm og Asker da bilen begynte å lage en lyd vi aldri hadde hørt før. Som et troll som hadde fått noe i halsen, hostet, harket og ikke fikk puste. Så sluttet gassen å fungere. Så innså jeg at det bare var å vrenge til høyre fortere enn svint, så vi ikke endte med motorstopp i midtrabatten.

Og så da sto vi der, da, med en enorm snøskavl på den ene siden, og tusenvis av biler som kjørte i åtti, minst, på den andre.

Jeg, som bare hadde hatt lappen i seks måneder, ante ikke hva jeg skulle gjøre.

Mannen, som ikke hadde lappen, ikke engang en eneste kjøretime, ante i hvert fall ikke hva vi skulle gjøre.

Vi var ubrukelige. Selve karikaturen av Oslo-folk i kreative yrker.

Vi gjorde det eneste vi kunne, vi tydde til Google.

«Motorstopp på motorvei» googlet jeg, og fikk følgende råd: «Bli ikke sittende i bilen når du ringer etter hjelp. Helst skal du komme deg over på den andre siden av autovernet.»

Det verste som kunne skje, sto det i artikkelen, var at vi døde alle sammen.

DESPERAT: Dette er ikke meg. Dette er ikke min bil. Men kommentaren måtte illustreres med noe, og dette bilder illustrerer i hvert fall hvordan jeg følte det da bilen fikk motorstopp. Foto: Scanpix
DESPERAT: Dette er ikke meg. Dette er ikke min bil. Men kommentaren måtte illustreres med noe, og dette bilder illustrerer i hvert fall hvordan jeg følte det da bilen fikk motorstopp. Foto: Scanpix Vis mer

Vi kløv opp på snøskavlen mens vi ventet på NAF. Det var umulig å komme bak autovernet, det var også umulig å komme seg til et sted der det gikk an å gå til nærmeste hvasomhelst. Alt var umulig. Jeg sto i eksossnø til knærne. Åtteåringen begynte å lese en Donald-pocket. Treåringen forsøkte å stikke av.

Hundrevis av kjøretøy suste forbi.

Så kom det en bil seilende sakte opp på siden.

«Hva skjer her», spurte de to mennene i bilen. Det var vanskelig å høre hva de sa. Har du hørt skrålet fra E18 på nært hold? Men han ene trasket uansett ut av bilen og åpnet panseret vårt. Stakk hodet nedi – og ble der.

Vi sto rådville og så på. Hva i huleste? Når kommer NAF, egentlig?

«Er han bilmekaniker», spurte mannen min mannen som ikke mekket bil. Han som het Bjørn.

«Nei, han er bare en vanlig norsk handyman», svarte Bjørn.

Etter et kvarter stakk han hodet opp fra motoren. Han hadde funnet ut hva som var galt, sa han. Han hadde fikset det også, nesten, i hvert fall nok til at vi kunne kare oss til nærmeste bensinstasjon og vente på NAF der.

«Og der kommer Sylvia og henter dere», sa han.

Det siste hørte jeg egentlig i ikke, for han hadde satt seg bak rattet vårt og, siden servostyringen ikke fungerte, så å si trakk oss opp bakken og til nærmeste bensinstasjon. NAF var rett rundt hjørnet, sa de på telefonen.

«Og snart kommer Sylvia og henter dere», sa han som het Bjørn.

«Vi har ikke plass i bilen, men hun kjører dere dit dere skal.»

De to mennene var egentlig på vei til bursdag. Sylvias bursdag. For å spise kake. Men nå var hun i stedet på vei til bensinstasjonen for å plukke opp en familie hun aldri hadde møtt og kjøre dem til en svømmehall flere kilometer unna.

På sin egen bursdag. «Bare si ifra om jeg skal hente dere og kjøre dere inn til Oslo igjen», sa hun da hun slapp oss av. Det var bare å spørre.

Det slapp hun, selvfølgelig. Vi har ikke sett henne igjen.

Men jøye meg så mye jeg har tenkt på Sylvia, Bjørn og han fyren jeg ikke husker navnet på. Så mange ganger jeg har fortalt historien om da vi fikk motorstopp på E18 og tre hverdagshelter, som ikke holdt hviledagen hellig, ordnet opp i alt.

«For noen folk», sier alle som hører historien. «For noen fantastiske folk! De fortjener en hyllest.»

Det er jeg enig i.

Så dette er en hyllest til Sylvia, Bjørn og en vanlig norsk handyman. Sånne handymen du egentlig bare trodde eksisterte på amerikanske feelgoodfilmer.

De finnes langs E18 også.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.