Det burde være unødvendig, men jeg gjør det likevel, å poengtere at abort er et spørsmål om følelser. Det er kanskje mer problematisk å hevde at det først og fremst dreier seg om følelser.

Jeg antar at problemet med å hevde at det først og fremst dreier seg om følelser, er at det er det samme som å ikke ta det på alvor. Det er nettopp det som er problemet: De følelsene som berøres i diskusjoner om abort er ekte, dype og grunnleggende. De handler om hva det er som gjør oss til mennesker.

Jeg tror ikke de gamle romerne var dårligere mennesker enn oss, selv om det er påstått at de skal ha sagt at selv den fattigste fostrer opp en sønn, selv den rikeste setter ut en datter. Men de levde nok under forhold hvor det å veie opp andres liv mot sin egen overlevelse var noe man måtte gjøre.

Det er ikke slik i dag. Abort dreier seg først og fremst om å trygge framtida til de barna man planlegger. Får man barn når man er søtten, er sjansene store for at man ikke vil ha råd til å få tre barn når man er fem og tjue – fordi utdannelse blir et problem. Det ligger noe dypt iboende i oss - både ønsket om å få barn, og ønsket om å gi dem best mulig forhold.