Foto: Bjørn Opsahl
Foto: Bjørn OpsahlVis mer

For nostalgiens skyld

Seigmen gir svar på tiltale på sitt første album på 18 år.

ALBUM: Det er 20 år siden Seigmen var Norges udiskutabelt største rockeband. «Metropolis» herjet på radio og hele Norge hadde kollektiv tenåringsangst. Noen få år seinere var det slutt. Man kan spekulere i om det var den feilslåtte lanseringen av bandets første engelskspråklige album, «Radiowaves», som tok luven av bandet?

I 1999 sa gitarist Sverre Økshoff at han ikke ville mer, og da var det kroken på døren for Seigmen. Tre femtedeler fortsatte som Zeromancer, men det aldri helt det samme.

På midten av 2000-tallet begynte Tønsberg-kollektivet å gjøre sporadiske konserter, og den en gang så tallrike og trofaste menigheten sa tydelig fra om at de fortsatt ønsker å bli ved bandets side. Da måtte det komme et album før eller siden.

Tilbake til røttene Spørsmålet er, trenger man en ny Seigmen-plate? Om man søker etter noe som kan skubbe norsk rock opp og fram, så er svaret nei. Om premissene er de samme som for de som ønsker seg en ny Black Sabbath-plate, altså noe som skal spenne nostalgistrengen, så er «Enola» et bra svar på tiltale.

Det er ingenting her som utfordrer «Total» eller «Metropolis». Det kan nytt materiale heller aldri gjøre i samme grad. Du kan ikke sloss med minnene til folk, det er for mye følelser og opplevelser knyttet til  dem. Det Seigmen kan gjøre, er å forsøke å være seg selv så tro som mulig og levere fra hjertet.

Tidstypisk I så hensende gjør Seigmen en god jobb. Følelsen av fremmedgjorthet, de bevrende melodilinjene og den gotiske stemningen er godt ivaretatt. Alt fra gitarlyd og vokalklang høres tidstypisk ut. Det er noe Toolsk over «Total»-klingende, «Trøst». «Til verdens ende» er seig og mekanisk om hverandre, mens «I mitt hus» viser Seigmen i god refrengform.

For nostalgiens skyld

Totalt sett vil nok «Enola» være en litt seig karamell å tygge for førstegangsreisende og de som ikke slukte alt gjengen gjorde i den første perioden rått. Men for den standhaftige Seigmen-stammen, vil nok denne fungere utmerket som en mimretur tilbake til det mørke hjørnet av 90-tallet.