I LILLEHAMMER: Forfatter Ngugi wa Thiong'o er til stede under Litteraturfestivalen på Lillehammer denne uka. Foto: Anita Arntzen / Dagbladet
I LILLEHAMMER: Forfatter Ngugi wa Thiong'o er til stede under Litteraturfestivalen på Lillehammer denne uka. Foto: Anita Arntzen / DagbladetVis mer

Afrikas store forfatter på Litteraturfestivalen på Lillehammer

- For oss barna var det et paradis. For fars fire koner var nok opplevelsen en helt annen

Ngugi wa Thiong'o (79) blir stadig nevnt som kandidat til Nobelprisen i litteratur, kaller seg en språkkriger, og snakker om minner som forsvinner.

(Dagbladet:) Det var i 2010. Nobelprisen i litteratur skulle deles ut, og mannen som var bookingmakernes sikreste kort, var den kenyanske forfatteren Ngugi wa Thiong’o.

Utenfor huset hans i California sto journalistene og ventet på at navnet hans skulle annonseres, da datteren hans ringte og fortalte at prisen hadde gått til Mario Vargas Llosa.

- Journalistene ble så skuffet over ikke å få det første bildet av prisvinneren, at kona mi måtte invitere dem inn på kaffe, og det var jeg som måtte trøste dem.

SPRÅKKRIGEREN: Ngugi wa Thiong'o gjester Litteraturfestivalen på Lillehammer og snakker om språk, identitet og minner. Foto: Anita Arntzen / Dagbladet
SPRÅKKRIGEREN: Ngugi wa Thiong'o gjester Litteraturfestivalen på Lillehammer og snakker om språk, identitet og minner. Foto: Anita Arntzen / Dagbladet Vis mer

Ngugi wa Thiong’o ler så øynene forsvinner. Mannen som også i fjor var et av de heteste navnene til den høythengende litteraturprisen, sitter på hotellrommet sitt på Lillehammer. Han er et av hovednavnene på Litterturfestivalen, og regnes som en av Afrikas største nålevende forfattere.

Han har ikke bodd i Afrika siden 1982.

Bøkenes språk

Men det var der, i en landsby nord for Nairobi, han begynte sin kamp for det marginaliserte språket.

Kenya var britisk koloni, og lille Ngugi ble sendt på skole der all undervisning foregikk på engelsk. Hjemme, hos sine fire mødre, dem skal vi komme tilbake til, snakket han kikuyu.

- For meg var engelsk et bokspråk, sier han.

- Hvorfor skal noen straffes fordi de snakker morsmålet sitt? Det skjer over hele verden. Det har skjedd i Norge også, bare se på det samiske språket. Det dreier seg om koloniherrenes makt. Ved å frata noen språket, fratar man dem samtidig minnene. Minner henger sammen med språket. Og minner gjør oss til dem vi er.

Fengslet uten rettssak

Sine første bøker skrev Ngugi wa Thiong’o på engelsk. Det gjorde han også med skuespillet «I Will Marry When I Want» fra 1977, om en bonde som ble fratatt sitt land av den korrupte eliten. Stykket ble oversatt til kikuyu, og ble spilt i seks uker før myndighetene fikk stoppet det. Forfatteren sendte de til et høyrisikofengsel, uten rettssak, i ett år.

- Jeg hadde skrevet kritiske bøker før, uten at noe skjedde. Men at dette stykket nå ble spilt på morsmålet mitt, et språk vanlige mennesker forsto, tror jeg var grunnen til myndighetenes raseri. Og der i fengselet bestemte jeg meg for bare å skrive på kikuyu.

Han skrev på dopapir. Han kom ut. Ble politisk aktiv, og igjen kastet i fengsel. Halvbroren ble drept fordi han ikke adlød britiske soldaters ordre. Han var døv og hørte dem ikke. I 1982 var Ngugi wa Thiong’o tvunget til å forlate Kenya, og i løpet av de neste 22 åra, kunne han ikke reise tilbake.

Brutalt angrepet

- I dag bor jeg i USA fordi det er der jeg har jobben min.

Han er professor i engelsk og sammenliknende litteratur ved Universitetet i California, Irvine.

- Men Kenya er hjemlandet mitt, og nå reiser jeg dit stadig.

Første gang han dro tilbake fra eksiltilværelsen var i 2004.

- Det ble et brutalt møte. Væpnede menn stormet hotellrommet vårt.

Han har tidligere fortalt hvordan de banket ham og brente ham med sigaretter. Kona har fortalt om hvordan hun ble seksuelt mishandlet. Hun mener det er viktig at noen tør sette ord på den type overgrep.

- Jeg tror ikke lenger at de kenyanske myndighetene ønsker meg noe vondt. President Uhuru Kenyatta har invitert meg hjem. Vi har hatt en hyggelig samtale, han er en åpenhjertig mann.

Barndommens paradis

Ngugi wa Thiong’o har skjeggstubber på haka. Øyelokkene er tunge, og i panna løper små rynker. Bare en haltende gange minner om at dette er en mann på snart 80. Han har vondt i foten, men føyser det bort som et mindre problem. Sier han vil flytte til Kenya når han blir pensjonist.

Han vokste opp med fire mødre, som alle var gift med hans far, og anslår at søskenflokken var på 27 barn. De bodde alle med sine respektive mødre i hvert sitt lille hus rundt samme gårdstun.

- For oss barna var det et paradis. For fars fire koner var nok opplevelsen en helt annen. Far var en velstående mann, som mistet alt da landområdene ble konfiskert av myndighetene, noe som nok var verst for konene hans. Og min mamma ble skilt fra ham da jeg var rundt tolv. Vet du forresten at fire av mine barn er blitt forfattere?

Han forteller om sine ni barn, to av dem bor i Kenya, seks i USA og en i Sverige. Forfatterne bodde et år i Stockholm på 80-tallet og sønnen Björn har han med en svensk kvinne.

Språk som sverd

Fortsatt skriver han sine bøker på kikuyu, et språk som snakkes av rundt seks millioner. Noen av dem oversetter han selv til engelsk. Nå holder han på med sine memoarer.

- Den siste, «Birth of a Dream Weaver» som kom i fjor, handler om åra fram til 1964, så jeg har fortsatt mye igjen, smiler han, og må bare innom dette med språket en gang til.

- I et koloniperspektiv, så var det sånn at det makthavernes språk gjorde med hjernen, kan sammenliknes med det sverdet gjorde med kroppene til dem som ble kolonisert.