For politisk interesserte

Boka til stortingsrepresentant Johan J. Jakobsen er lystlesing for de politisk interesserte som er opptatt av Stortinget.

«Mot strømmen» handler om JJJs 30 år i parlamentet. Men han holder seg trygt innenfor de snevre rammene for norske politiske biografier. Han er forsiktig i sine karakteristikker og beskrivelser av personer, og han demper og lemper der leseren ville fått større innsikt og glede av at han hadde framhevet konfliktene.

En aning tårer

Ta som eksempel valgkampen i 1997. Sentrumsalternativet var da et reint Senterparti-prosjekt, anført av Anne Enger Lahnstein. Kristelig Folkeparti og Venstre ville ha en bredere base og ønsket å samarbeide med Høyre. Da Thorbjørn Jagland gjorde det klart at han ikke ville fortsette å regjere med mindre han fikk et styrket mandat gjennom valget, ble sentrumsalternativet realistisk. Og Senterpartiet ble utmanøvrert av Kjell Magne Bondevik. Jakobsen skriver at en dyktig Bondevik «tok hele gevinsten, og mer til», men han slipper ikke løs verken sin egen analyse eller forteller åpent om konfliktene det skapte. Han gir bare sine lesere en aning når han skriver om tårene som falt på Voksenåsen før bitterheten var luftet ut og sentrumskameratene kunne gå i gang med sine forhandlinger.

Men det er forgjeves å ønske seg en politisk biografi av en type som det ikke er tradisjon for i Norge.

Gerhardsen skrev sine memoarer som en politisk overlevering til framtida. Det har hans etterfølgere og kolleger fortsatt med. Det buldrende unntaket er Haakon Lie.

Bidraget fra Johan J. Jakobsen hører til de bedre innenfor disse rammene.

Boka er rik nok til at fortellingen og innsynet ikke drukner i referatene av hvordan det gikk i det ene året sammenliknet med det andre, i det andre valget sammenliknet med det første.

Vennlige portretter

Her er vennlige portretter av mange, inkludert Kåre Willoch, Jan P. Syse, Rolf Presthus og Gro Harlem Brundtland. De varme karakteristikkene kommer kollegene i partiet til gode. Men fellesnevneren er at JJJ får et godt forhold til kolleger, samarbeidspartnere og motstandere som han kan stole på. Ordholdenhet er langt viktigere enn ideologi, for der ligger nøkkelen til avtaler, kompromiss og politiske resultater.

Jeg synes Jakobsens tilbakeholdne fortelling om operasjonen og behandlingen for testikkelkreft, som rammet ham midt i det politiske arbeidet, er bokas sentrale kapitler hvis man vil forstå hvem forfatteren er:

En jordnær, hardt arbeidende og seriøs politiker med et uoppslitelig godt humør og lyst syn på livet.