For pratsom Oslo-krim

Det snakkes mye i Pål Gerhard Olsens siste Aron Ask-roman, det snakkes, analyseres og forklares, som om ikke forfatteren helt stoler på at leserne selv er i stand til å legge to og to sammen.

Det er i og for seg greit nok. Kriminalromanen er en analytisk sjanger, og vi forventer å bli opplyst om tingenes rette sammenheng. Og «Oslopiken» er en krimbok, selv om Olsen nødig vil kalle den det, opptatt som han er av å bryte ned grensene som plasserer krimen utenfor den «seriøse» litteraturens gode selskap.

Som krim betraktet hører «Oslopiken» hjemme i den psykologiske thrillerens skuffe. Som i sine tidligere bøker er Olsen ikke så opptatt av forbrytelsen som sådan og de dramatiske omstendigheter omkring den, men mer av forbrytelsens årsak, og ikke de ytre, banale motivene, men de dypereliggende psykologiske beveggrunnene. Det er det sjelelige grumset Olsen er fascinert av, det halvt eller helt perverse, de irrasjonelle kreftene.

Og her går de færreste fri. Olsen deler ikke menneskene inn i sunne og usunne, snille og slemme. Han har mer enn en gang hakket løs på det han mener er utbredte sosionomholdninger i nyere norsk krim og etterlyst en fornyelse av sjangeren.

Uskyldig

Detektivene i den hardkokte sjangeren kan være temmelig frynsete i kanten, men Aron Ask er svartere i sjelen enn de fleste - i alle fall var han det sist vi møtte ham i «Rødt regn» og «Isdronningen». I årets bok ser han ut til å ha fått litt mer styr på de indre demonene sine. Forflyttet seg har han også - til Oslo, der han har gjenopptatt sin praksis som privat etterforsker, etter å ha prøvd seg i reklamebransjen en periode. Ved romanens start har det vært smått stell med oppdrag, men så, midt i de verste hetebølgene sist sommer, blir han kontaktet av en kvinne «i sin beste alder», som foregir at hun nettopp har fått beskjed om at hun er dødssyk.

Oppgaven hun setter ham på, synes å være tilforlatelig og uskyldig nok. Hun vil gjerne treffe igjen en ung mann som hun hadde et lidenskapelig, utenomekteskapelig forhold til for femten år siden, og hun vil ha Ask til å oppspore ham.

Det er fort gjort for den proffe Ask, men den fordums elskeren viser seg å være en noe annen type enn oppdragskvinnen hadde forespeilet Ask. Ett er at han har et helt usedvanlig lag både med kvinner og barn. Men når Ask tar til å spionere på ham, blir det også avslørt at han er en notorisk kvinnebedårer, ja, endog en alfons som tar seg betalt for sine erotiske ytelser. Så langt, så godt. Men snart begynner snøballen for alvor å rulle, og da går det den unge mannen ille i sommerheten.

I det lange løp straffer det seg som kjent å leke med ilden - eller med damene om man vil.

Belære

«Oslopiken» er en roman om det en berømt norsk forfatter har kalt de hemmelige bevegelser som bedrives upåaktet på de avsides steder i sjelen.

Men denne gangen er forfatteren litt for opptatt av å belære oss om at menneskene nå en gang er slik. Det lyder flott og overbevisende noen ganger, andre ganger virker det litt anstrengt flott. Litt programaktig og demonstrativt om man vil.