VALGTE Å BLI: En mann bærer sine to jenter etter at en av Assads tønnebomber traff Syrias tidligere finanshovedstad Aleppo i går. AFP PHOTO / KARAM AL-MASRI/Scanpix
VALGTE Å BLI: En mann bærer sine to jenter etter at en av Assads tønnebomber traff Syrias tidligere finanshovedstad Aleppo i går. AFP PHOTO / KARAM AL-MASRI/ScanpixVis mer

For Putin er Syria summen av alt Vesten har gjort feil

Derfor graver den russiske presidenten seg ned i skyttergravene sammen med diktatoren Assad.

Kommentar

ST. PETERSBURG (Dagbladet): Når den russiske presidenten Vladimir Putin nå væpner Bashar al-Avssad så handler det både om at han håper på et diplomatisk gjennombrudd og en triumf som gjør at han kan få slutt på krigseventyret i Øst-Ukrakrina uten å tape ansikt. Men det handler også for Putin om å sette skapet på plass, og fortelle verden at det Vesten har drevet med i Midtøsten det siste drøye ti-året er galskap. Dessuten vil han vise USA og EU at han er uavhengig og sterk nok til å handle alene.

DETTE HAR SKJEDD: Etter det knusende arabiske nederlaget i sju-dagers krigen mot Israel i 1967 ble Sovjetunionen en stormakt i Midtøsten. Egypt, Syria og Irak, alle med sine kvasi-sosialistiske regimer, ble Sovjetunionens samarbeidspartnere. Etter at Muamar Kadhafis tok makta i Libya i et kupp i 1979, ble også Libya en av Sovjetunionens kvasisosialistiske «allierte». Og selv om Egypt under Anwar Sadat vendte kappen, og ble en alliert av USA, beholdt Sovjetunionen et nært militært og politisk samarbeid med både Irak, Syria og Libya.

USAS KRIG mot Saddam Hussein, og invasjonen av Irak i 2003, var derfor ikke bare en katastrofe for Irak og - som vi nå vet - for hele Midt-Østen. Det var også en ulykke for Russland. Russland hadde tette diplomatiske forbindelser til Irak, og mange gunstige kontrakter i den irakiske oljeindustrien. Mest provoserende for Russland var det imidlertid at USA hadde gått til invasjon av Irak - for å avsette «deres» mann - uten noe vedtak i FNs sikkerhetsråd, og med begrunnelsen om at Saddam hadde masseødeleggelsesvåpen, som allerede da var en løgn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET NESTE SOM opprørte russerte var USAs og Vestens støtte til opprøret mot Muammar Kadhafi i Libya. I 2011 var Kadhafis stridsvogner på vei til Libyas nest største by Benghazi for å knuse opprøret der. Kadhafi hadde gjenvunnet initiativet i borgerkrigen som ble utløst av Den arabiske våren, og verden ventet på en blodig massakre. Frankrike, Storbritannia og USA ba FNs sikkerhetsråd om at NATO kunne håndheve en flyforbudssone over Libya.

RUSSLAND OG KINA ville ikke bli gjort ansvarlge for massakeren, som bare kunne stanses hvis de framrykkende stridsvognene til Kadhafi ble stanset av fly, og la derfor ikke ned veto mot det vestlige forslaget. Men i stedet for å begrense seg til å bruke NATOs fly til å forsvare sivile, så gjorde NATO sitt flyvåpen til opposisjonens luftstyrke, og bidro avgjørende til Kadhafis død og regimeskiftet høsten 2011.

SETT FRA MOSKVA var Russland nå sveket to ganger av Vesten i Midtøsten, først med å protestere for døve ører mot invasjonen av Irak, så med å samarbeide med Vesten ved ikke å legge ned veto i Libya. Begge steder førte Vestens politikk uansett til katastrofale følger, og er de viktigste grunnene til den flyktningkatastrofen vi nå ser i begge land, som dessuten har spredd seg til Syria.

REGIMESKIFTE er derfor det fremste banneordet i det politiske vokabularet i Moskva. Det gjelder Den rosa revolusjonen i Georgia i 2003, den amerikanske avsettelsen av Saddam Hussein samme år, Den oransje revolusjonen i Ukraina i 2004, NATOs krig mot Kadhafi i 2011, og det som sett fra Moskva er Vestens støtte til opprøret mot Viktor Janukovitsj, og revolusjonen i Ukraina i februar 2014.

I SYRIA HAR Vesten igjen regimeskifte som mål. Og igjen rammer det en russisk alliert, som det gjorde i Georgia, i Irak, i Ukraina to ganger, og i Libya. Putins beskjed til omverdenen med utplassering av sine våpen i Syria, er at det ikke skal skje også der. De utplasserte våpnene, og åpningen fredag fra Putins pressetalsmann om at man kan vurdere også å sette inn bakkestyrker, dreier seg dermed både om forsvar av den siste allierte i Midt-Østen, forsvar av sin egen base i Syria, og om et ideologisk imperativ: Vestens besettalse av støtte til regimeskifter må stanse. Eller - snarere - stanses. Det kan se ut til at Russland i Syria ettertrykkelig har satt foten ned, ned i Assads skyttergrav.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook