ULTIMATUM:   Knut Arild Hareide krever ny gjennomgang av sakene til asylbarn som ble sendt ut i høst, men regjeringen mener den nye forskriften ikke har tilbakevirkende kraft. Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet
ULTIMATUM: Knut Arild Hareide krever ny gjennomgang av sakene til asylbarn som ble sendt ut i høst, men regjeringen mener den nye forskriften ikke har tilbakevirkende kraft. Foto: Jacques Hvistendahl / DagbladetVis mer

For seint for Shaimaa (11)

Knut Arild Hareide har stilt et ultimatum regjeringen verken kan eller vil innfri, skriver Marie Simonsen.

Kommentar

Både Venstre og KrF endte med skarp kritikk av justisminister Anders Anundsen for mangelfull informasjon til Stortinget etter kontrollhøringen i asylbarnsaken. Det er ikke å kimse av, særlig når det kommer fra regjeringens samarbeidspartnere, men begge partiene følte åpenbart behov for å understreke at de ikke tok lett på det ved å kreve en ny gjennomgang av høstens utsendelser.

Det kunne først høres ut som regjeringen hadde gått med på en slik gjennomgang av saker som omfatter lengeværende barn. KrF-leder Knut Arild Hareide var i hvert fall svært høy og mørk da han i NRKs «Politisk kvarter» mandag sa «jeg har forståelse for at dette oppfattes som et ultimatum».

Men for å stille et ultimatum, et ugjenkallelig krav, bør man helst være bombesikker på at det kan innfris. Det er tvilsomt av flere grunner.

Frp svarte raskt at det ikke kommer på tale å hente noen av barna hjem. Frp’s Jan Arild Ellingsen har tidligere sagt at det vil være som «å kjøre en kniv i ryggen på oss … Hvis de nå skal tvinge justisministeren til å ta asylbarna tilbake, så er det ensbetydende med å korsfeste hans politiske ståsted». Nå ordlegger partiet seg mer dempet, men budskapet er det samme. Det kan Hareide bare glemme.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En ting er likevel den politiske dragkampen om asylpolitikken. Jussen setter klare begrensninger for sentrumspartienes krav. Den nye asylforskriften, som ble iverksatt i all hast 8. desember i fjor etter Anundsens beklagelse i Stortinget uka før, har som regel ikke tilbakevirkende kraft. Selv om utsendelsene brøt med intensjonen i asylavtalen mellom regjeringen og sentrumspartiene, var de ikke i strid med gjeldende lovverk.

Venstre og KrF mener at regjeringen må la nåde gå for rett. Men Erna Solberg har blankt avvist å gå bort fra hovedregelen og får støtte av Ap. Det er dermed solid flertall mot å vurdere utsendte asylbarns saker etter nye regler.

Da har Knut Arild Hareide malt seg inn i et hjørne. I motsetning til Venstre, som bare har framsatt et ønske og kan slå ut med armene over at regjeringen ikke innfrir, har han stilt en ny gjennomgang av høstens utsendelser som en forutsetning for videre tillit til Anundsen. Det sier mye om hvor vanskelig denne saken har vært for KrF, og det har kanskje døyvet nederlaget blant hans egne for en kort stund. Men det er en tom trussel i likhet med hans grensedragning overfor Per Sandberg tidligere i vinter. Hva har han tenkt å gjøre når kravet ikke innfris? Har han overhodet noe ris bak speilet? Lite tyder på det.

Erna Solberg har prøvd å ufarliggjøre Hareides ultimatum for å dempe fallhøyden. Hun hevder det stilles ultimatum i politikken rett som det er. Men det gjør jo ikke det mellom samarbeidspartnere, av den enkle grunn at det går på troverdigheten løs og sår ondt blod. Ingen liker å føle seg presset, minst av alt når de ligger nede. Både Solberg og Siv Jensen har slått ring rundt Anundsen etter at det ble klart at Venstre og KrF nøyer seg med skarp kritikk. Tross mistillitsforslag, en knusende dom i Krekar-saken, tiggeforbudfiasko og offentlig fravær, er han en «veldig, veldig god justisminister», ifølge dem.

Det er riktignok vanskelig å komme på hva som skulle få dem til å si at han bare er en veldig alminnelig minister, men Hareide har i hvert fall fått klart svar fra sjefene sine. Det han risikerer sin politiske troverdighet for, anser de for en mindre tabbe som allerede er tilbakelagt. Slik vil det alltid være. Regjeringen hegner selvfølgelig om sine egne, også på bekostning av partnere. Blod er tykkere enn vann.

KrF og Venstre hadde sjansen, men fikk ikke gjennomslag for å stille sakene til lengeværende asylbarn i bero. Der var allerede slaget tapt. Å komme nå og be om at utsendte barns saker skal gjennomgås på nytt, bør de vite som lovgivere at er et håpefullt krav i beste fall. De bør i stedet vokte om den nye forskriften de har fått gjennom og sørge for at den etterleves. Det er en viktig endring på papiret. Det gjenstår å se hva den betyr i praksis.

Tro vil dessverre ikke bringe Knut Arild Hareide langt i møte med jus og en regjeringspartner som tyr til liten skrift i avtaler. Det er tragisk for Shaimaa (11) som etter sju år i Norge, ble hentet på skolen i Lillesand og transportert til Jemen sammen med to yngre brødre og sin gravide mor. Jurister mener at hun etter den nye forskriften ville fått opphold. Det får vi aldri vite. Hun ble utsendt en måned før den trådte i kraft. Nå er det for seint.