For seint ute?

TV: I det som må være en av sommerens mer obskure agurksaker, hadde Dagbladet søndag 16. juli et intervju med meg i forbindelse med at jeg snart skal begynne i en ny jobb. I intervjuet hevdet jeg bl.a. at kritikken av reality-TV har vært preget av kulturelt snobberi. Dette har åpenbart irritert kulturjournalist Kåre Bulie, som i en kommentar to dager seinere retter et «grusomt» angrep mot undertegnede. Bulie beskylder meg, så vidt jeg kan forstå, for to grove synder:1. Alex Iversen er for seint ute i sitt forsvar av populærkulturen. Dette har andre gjort før, og mye bedre. Uansett hvor mye han maser, kommer reality-TV dessuten aldri til å bli interessant. 2. Alex Iversen er ikke like morsom og elegant som kultursosiolog Kjetil Rolness!Til dette er det å si: 1. Til tross for at norske pionerer på feltet, som Kjartan Fløgstad, Jostein Gripsrud, Kjetil Rolness, Eivind Tjønneland og Espen Ytreberg, alle har levert glitrende innsiktsfulle analyser av forholdet mellom høy- og lavkultur, og tidvis forsvart popkulturens mange gleder, betyr ikke det at denne debatten er over. Den middelkulturelle eliten arbeider fremdeles ufortrødent videre med å universalisere sine kulturelle verdier, og med å gjøre sine egne smakspreferanser synonymt med Kvalitet. I denne prosessen får noen mennesker sin kultur stigmatisert, mens andre får demonstrert sin åndelige og moralske overlegenhet. Det er slik smak blir til makt og estetikk til politikk. Ingen populærkulturell sjanger (porno inkludert), har de siste årene måttet tåle mer av denne typen elitistisk stigmatisering enn nettopp reality-TV. Spesielt ulekker er den forakten enkelte unge reality-deltakere er blitt møtt med fra selvutnevnte «menneskevenner», som ellers ikke vet om noe deiligere enn å plassere sine «overlegne» moralske verdier på utstilling hver gang muligheten måtte by seg. Uavhengig av hva både Bulie og jeg måtte mene, er det et faktum at reality-TV i dag er et globalt fenomen som sannsynligvis bare kan måle seg med rap og dataspill i populærkulturell innflytelse. Reality-sjangeren rommer i dag alt, fra det usleste av det usle, til fantastisk velkonstruert virkelighetsdramatikk, med uforutsigelige virkelige mennesker i dramatikkens sentrum. Hvis en relativt ung kulturjournalist i Dagbladet ikke synes dette er interessant, om ikke annet som kulturelt fenomen, burde han kanskje vurdere å finne seg noe annet å gjøre. At det fremdeles skulle være kontroversielt å påstå noe så banalt som at reality-TV på sitt beste er engasjerende underholding, bekrefter bare min opprinnelige påstand: At det er et forferdelig kulturelt snobberi ute å går i kritikken av reality-TV. Og at det fremdeles er en jobb å gjøre i kampen mot middelkulturens standhaftige elitister. 2. Til Bulies påstand om at jeg ikke er like elegant og morsom som Kjetil Rolness, må en stakkars medieviter, som ellers gjør så godt han kan, bare ydmykt bøye hodet og gi Bulie rett. Ikke alle som spiller fotball kan være Pele heller!