For stivt

Nobelpriskonserten løsnet ikke på snippen før Gladys Knight dro fram soulen i sluttminuttene.

TV-SHOW: Da arrangørene bak Nobelpriskonserten satt seg ned for å planlegge kvelden, var det spesielt to ting de måtte tenke på: 1) Hvordan de skulle feire fredsprisvinneren Mohamed ElBaradei og IAEA på en verdig måte, og 2) hvordan de skulle lage et fjernsynsshow som er interessant for 500 millioner seere i over 100 land.

Derfor består konserten av musikk fra hele verden, og derfor er de artistene som deltar solide, etablerte, og ikke så altfor utfordrende.

Det viktigste er tross alt, som ElBaradei sa da han ble intervjuet av programlederne Salma Hayek og Julianne Moore, at prisutdelingen kan være med på å fortelle verden at IAEA er verdt å lytte til.

Sang surt

Dessverre manglet store deler av konserten det viktige humorelementet som gjorde fjorårets konsert til en så sterk opplevelse. Salma Hayek og Julianne Moore hadde riktignok stjernekaliberet i orden, men de manglet både den ledige programlederproffheten til Oprah Winfrey, og den løsslupne flørtingen til Tom Cruise.

I fjor var det vertene som gjorde tv-programmet verdt å se på, i år måtte arrangørene lene seg tungt på musikkartistene. Derfor var det litt trist at det åpnet med sure toner fra poptrioen Sugababes, som pga. sykdom var redusert til bare to. «Hole in the head» er ikke en av gruppas beste låter, og selv om de forsøkte å sprite opp stemningen, ble ikke salen varm i skjorta før en frekk fant plystret etter jentene.

Heldigvis har Sivert Høyem sannsynligvis aldri sunget en sur tone i hele sitt liv.

Madrugada tok grep

Et svartskjortet og kledelig arrogant Madrugada tok grep med den passende pompøse «The Kids Are on High Street». Ane Brun dukket også opp for å synge «Lift Me», men var mer tilbakeholden og nervøs.

Og fordi Westlife og Katie Melua begge var litt for blodfattig andektige, ble det Madrugada som gjorde best figur i den første halvdelen av programmet.

Gladys!

I den andre halvdelen steg temperaturen. Duran Duran har åttitallsrocket seg gjennom de siste tjuefire åra, og hadde slett ikke tenkt til å slutte i går, selv om Simon LeBon var litt mer nasal enn vanlig. Cellisten Yo-Yo Ma beviste også hvorfor Kramer i Seinfeldt roper «Yo-Yo Ma!» når han blir opprømt.

Så ble det endelig Gladys Knight sin tur, og den dama kan showe! Hennes elleville scenestunt, gjennomgang av gamle klassikere og gode humør, gjorde henne til den artisten som kledde den sjarmerende fredsprisvinneren ElBaradei best.

Hans takketale var en perfekt blanding av alvor og humor, lykke og andektighet. Og derfor var det litt trist at Nobelpriskonserten ikke helt kunne matche årets Nobelprisvinner.

OMFAVNET PRISVINNEREN: - Du slipper ikke unna, sa Salma Hayek og Julianne Moore, og tok et godt grep rundt Mohamed ElBaradei.