KONKURRERENDE: Et storstilt militærsamarbeid i Norden er lansert de siste årene. Foreløpig kan det se ut som det vil konkurrere med NATO og EU om ressurser, snarere enn å skape synergieffekter, skriver Petersson. På bildet forsvarssjefene i 2008 (f.v.): Sverre Diesen fra Norge, fra Finland Juhani Kaskeala og fra Sverige, Håkan Syrén.
Foto Morten Holm / SCANPIX
KONKURRERENDE: Et storstilt militærsamarbeid i Norden er lansert de siste årene. Foreløpig kan det se ut som det vil konkurrere med NATO og EU om ressurser, snarere enn å skape synergieffekter, skriver Petersson. På bildet forsvarssjefene i 2008 (f.v.): Sverre Diesen fra Norge, fra Finland Juhani Kaskeala og fra Sverige, Håkan Syrén. Foto Morten Holm / SCANPIXVis mer

For store ambisjoner?

NORDISK MILITÆRSAMARBEID: Så snart trusselen mot Norden har økt eller nordiske land er blitt angrepet av stormakter, har solidariteten med nabolandene helt eller delvis opphørt.

||| DE SISTE ÅRENE har et nordisk militærpolitisk samarbeid med svært høyt ambisjonsnivå blitt igangsatt og utviklet. Samarbeidet har, slik det hemmelige og halv-hemmelige samarbeidet som pågikk under den kalde krigen, vokst fram fra fagmilitært hold. Etterhvert, og til forskjell fra den kalde krigen, har det fått en robust politisk-juridisk overbyggning.

DET STARTET PÅ ALVOR gjennom en norsk-svensk «mulighetsstudie» igangsatt og presentert av daværende forsvarssjef Sverre Diesen og øverstkommanderende Håkan Syrén sommeren 2007. Etterhvert kom Finland og siden også Danmark og Island med i prosessen, og i november i fjor undertegnet de nordiske regjeringene en vidtrekkende avtale.

Den felles ledelses- og beslutningsstrukturen som etableres gjennom avtalen, Nordic Defence Cooperation, innebærer at alt tidligere nordisk militærsamarbeid samles på ett og samme sted. Ledelsen vil rotere blant landene på årsbasis, styres fra politisk nivå og implementeres på militært nivå. Samarbeidsoffiserer fra de ulike landene vil plasseres i sentrale posisjoner i landenes respektive forsvarsdepartement/hovedkvarter.

FORMENE FOR det nye samarbeidet er med andre ord ikke helt ulike Nato og EUs. Er dette er positiv utvikling, som tilhengerne av samarbeidet ofte mener, eller vil det minske muligheten for å drive fokusert, rasjonell og kostnadseffektiv militærpolitikk?

De ansvarlige for utviklingen av forsvarssamarbeidet har gang på gang understreket at det ikke konkurrerer med, men tvert om kompletterer de samarbeidsstrukturene som allerede finnes. I en felles artikkel fra november 2008 skrev de nordiske forsvarsministrene (Islands utenriksminister) at samarbeidet ikke skulle «erstatte våre lands eksisterende samarbeid innen FN, Nato og EU. Samarbeidet skal være et supplement». Uforandrede eller marginalt høyere økonomiske rammer anses å ville minske kjøpekraften og uthule den militære evnen på sikt. I en artikkel i juni 2008 hevdet Diesen, Syrén og den finske øverstkommanderende Juhani Kaskela, at samarbeide var helt nødvendig for å oppnå «økonomisk og strukturell balanse».

RISIKOEN ved å bygge opp parallelle strukturer for håndtering av likeartede problemer er imidlertid dobbeltarbeid, konkurranse om allerede knappe ressurser og i det hele tatt ineffektiv bruk av statlige midler, noe som i sin tur kan lede til lavere snarere enn økt operativ effekt. Dette fenomenet er tidligere påvist i forskningen på EU og NATOs organ for militærpolitisk samarbeide.

Kunne ikke det nordiske militærpolitiske samarbeidet like gjerne være et samarbeid innad i Nato, uten at man bygger opp separate nordiske samarbeidsstrukturer? Finland og Sverige er allment betraktet som Natos «allierte partnere», og for Danmark, Norge og Islands del fremstår et samarbeid innad i alliansen på mange måter som «sikrere» så lenge det ikke foreligger bilaterale sikkerhetsgarantier mellom alle de nordiske landene.

ET ANNET relevant spørsmål er hva som vil skje om det oppstår en målkonflikt mellom Nato-samarbeidet og det nordiske samarbeidet. For eksempel at det blir for dyrt — politisk og/eller økonomisk — å fullføre de nordiske ambisjonene hvis man samtidig skal fullføre ambisjonene man har innenfor Nato. Vil Island, Danmark og Norge velge det nordiske sporet framfor Nato-sporet? Vil Finland og Sverige fullføre sine mer eller mindre tydelig uttalte solidaritetserklæringer overfor de nordiske landene hvis situasjonen skjerpes i det nordiske området? Det er grunn til å påpeke at så snart trusselen mot Norden har økt og når nordiske land er blitt angrepet av stormakter, har solidariteten med nabolandene helt eller delvis opphørt.

TIL SIST kan man hevde at det nordiske samarbeidet hittil ikke virker som det har gitt de ønskede resultater, på tross av de høye ambisjonene. I en analyse av samarbeidet som om kort tid vil publiseres av Den norske atlanterhavskomite (Sikkerhetspolitisk bibliotek 3:2010) viser Bjørn Innset at det er vanskelig å finne vesentlig økte operative effekter på dette stadiet i prosessen.

I logistikkområdet har Norge, Sverige og Finland riktignok inngått et samarbeid om tunge flytransporter, men dette er i grunnen et Nato-prosjekt og ikke et nordisk. Videre ser det ut til at den norske, og ikke minst danske krigsmakten, fortsatt prioritererer samarbeidet med ledende Nato-land høyere enn nordisk samarbeid.

SAMLET SETT er nordisk forsvarssamarbeid et spennede innslag i den nye sikkerhetsarkitekturen og dermed vel verd å utforske og diskutere. Men hvilke utsikter har det til å bli et verdifullt supplement til det som allerede finnes av samarbeidsstrukturer? Spørsmålet er vanskelig å besvare, siden det ennå ikke har fått store effekter. Samarbeidet fremstår i høyeste grad som rasjonellt og kunne sikkert skapt synnergieffekter og gevinster, men det fremstår per i dag ikke nødvendigvis slik.

TVERT I MOT finnes det sterke grunner til å stille spørsmål om det nå pågående nordiske militærpolitiske samarbeidet virkelig er et supplement til det allerede eksisterende samarbeidet i Nato og EU. Det virker vanskelig å i det hele tatt komme til enighet om hvilke felles strategiske interesser som foreligger - om man ikke beveger seg på rent trivielt nivå. Dette kan sikkert endre seg, men uten finsk og svensk medlemssskap i Nato ser forutsetningene ut til å være begrensede.

Nordisk samarbeid betraktes ofte som en verdi i seg selv. Men, som Bo Huldt skriver i et essay fra 1997: «Til hvilken nytte ville det være — når sikkerhet og stabilitet best kan skapes med Norden i EU og Norden i Nato?»

I siste nummer av tidsskriftet «Internasjonal Politikk» som lanseres i dag publiserer Magnus Petersson en lengre kritisk diskusjon av det nordiske militærsamarbeidet.