Live-published photos and videos via Shootitlive

Anmeldelse: Cezinando - Øya 2018

For stort og for tidlig

Cezinandos unge katalog satt dessverre ikke et solid punktum for årets Øyafestival.

KONSERT: Det har vært et karriereforvandlende år for Cezinando etter utgivelsen av hans fenomenale tredjealbum «Noen ganger og andre». Veien fra undergrunnsrapper til hyllet tekstforfatter og hitmaker ble rekordrask, og endte denne sommeren til slutt altså med den gjeve avrundingen av årets Øyafestival.

Cezinando

4 1 6
Hvor:

Øyafestivalen, Amfiet

Tilskuere:

Rundt 10000

«For stort og for tidlig.»
Se alle anmeldelser

I motsetning til Kendrick Lamar som ikke helt klarte å imponere på samme scene for bare to dager siden, skulle Oslo-rapperens konsert bli en mer påkostet versjon av sin forrige store Oslo-konsert.

Ikledd en glitrende magetopp-kuttet kappe inntar han Amfiet med stemingsskaperen «Uansett» på et geometrisk scene-oppsett som hinter frampå om en opptreden av Kanye/Drake-nivå.

Teppet faller etter linjene «Ingen vet hvem jeg er, ingen», og fortsetter over i det gledessprednede andresporet «Heia meg».

«I dag er den største dagen i livet mitt. I dag er jeg sterk og oppfylt», slår hovedpersonen fast foran hjemmepublikummet, som likevel føles atskillig spinklere enn de gjerne gjør under Øyas siste timer. Et nylig eksempel på dette er fjorårets avrunding signert Lars Vaular, som Cezinando har pustet kreativt i ryggen med senere års albumsuksess.

Foto: Frank Karlsen / Dagbladet
Foto: Frank Karlsen / Dagbladet Vis mer

Det er likevel hans første utgivelser som får dominere den første delen av kvelden. Og selv om det er hyggelig å høre «Fritidsaktiv», «Blinkesko», «Usynlig», «Pixl3rt» og selvfølgelig «Botanisk hage» noen få meter fra nettopp Botaniske hage, er det egentlig bare godlåta «€PA» som for alvor fungerer foran dette publikummet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Cezinandos tidlige katalog er nemlig ikke i nærheten av å være like innarbeidet hos massene som de mange hitsa til nevnte Vaular, noe man også merker på responsen. Når alt kommer til alt er det ikke disse låtene som har sikret 23-åringen Øyas største scene og avsluttende konsert.

I motsetning til fjorårets intime seiersrunde på Rockefeller, blir Einar Stray-assisterte «Tommelen på vekta» heller ikke den samme magiske opplevelsen. Sittende i rampelyset i sin glitrende singlet, føles Amfiet derimot litt for stort under framføringen av det fine «Noen ganger og andre»-sporet.

Etter «Stillhet som skriker til meg» og «Selv du» er Unge Ferrari mer enn velkommen for å trekke opp stemningen på «Jeg bare synes du skulle ha hørt på meg», før «Bilder på veggen jeg aldri ser på» gjør det stikk motsatte.

Heldigvis har han fått på plass «Ingen lager helvete som vi» i repertoaret siden sist. En låt som setter startskuddet for showets flotte avrunding med sin klubbklare produksjon og Cezinandos gøyale, keitete dansesteg.

Når «Vi er perfekt men verden er ikke det» endelig tar showet til det nivået vi har ventet på, er det med kveldens første virkelig store allsang-øyeblikk. Fargerikt og fint er det likevel altfor seint når vi bare befinner oss to låter fra finalen.

«Håper du har plass» kommer som en fabelaktig, emosjonell utblåsning etter en konsert som aldri helt når sitt potensiale, før Chirag til slutt stjeler litt av showet når han dukker opp på sistelåta som ironisk nok heter «Er dette alt».

Personlig hadde jeg håpet at det skulle bli mye mer enn dette.

Foto: Frank Karlsen / Dagbladet
Foto: Frank Karlsen / Dagbladet Vis mer