FORRETNINGSMANN: Gene Simmons vet å tjene penger på å være rockestjerne. Her på lanseringen av dataspillet «Guitar Hero: Warriors Of Rock», som selvsagt inneholdt låter fra Kiss. (Foto: AP / NTB Scanpix)
FORRETNINGSMANN: Gene Simmons vet å tjene penger på å være rockestjerne. Her på lanseringen av dataspillet «Guitar Hero: Warriors Of Rock», som selvsagt inneholdt låter fra Kiss. (Foto: AP / NTB Scanpix)Vis mer

For ti år siden var Gene Simmons bransjens råeste kapitalist

I dag har generasjoner av musikere lært av ham.

Gene Simmons sa en gang at det er viktig å forstå at det er to ord i «music business», og at begge ordene er like viktige. Få artister har i større grad enn Kiss-sjefen omfavnet de rent kapitalistiske mulighetene som ligger i å drive et rockeband som et varemerke.

Mens en kollektiv musikkbransje skalv i buksene gjennom store deler av 2000-tallets første tiår (musikksalget i USA alene sank fra 14.6 milliarder dollar i 1999 til 6.3 milliarder dollar i 2009), utvidet Simmons Kiss-repertoaret på nesten absurd vis. Pengene ruller inn fra alle turneene som har gått av stabelen siden «Farewell Tour» i 2000, og etter tung ekspansjon i alle retninger, har Simmons & co. nå lisensiert ut Kiss-navnet til 2500 — totusenfemhundre — forskjellige produkter.

Det er en lang vei fra den gode gamle bandtrøya til Kiss sitt utvalg av godkjente produkter. Hør bare her: Kiss har et eget kjøleskap som også kan brukes som kiste når du stryker med, Kiss-kondomer er en selvfølge i porteføljen, strandhåndklær må man jo ha, og på www.kissarmywarehouse.com kan du i praksis kjøpe alt du trenger til å leve livet ditt som Kiss-fan.

For å understreke hvilken briljant forhandler Gene Simmons og folkene hans er: Han lister opp de to erkefiendene Coca-Cola og Pepsi-Cola som samarbeidspartnere på hjemmesiden sin. Resultatet? En antatt formue på nærmere 2 milliarder norske kroner. Ikke galt utbytte for å skrive noen fengende rockelåter om 16 år gamle jenter og tordenguder.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For ti år siden var denne voldsomme omfavnelsen av merchandising og band som varemerke rimelig kontroversielt. Da kredbandet At The Drive-In ble intervjuet av norsk presse i 2000, brukte de spalteplass på å kjefte på plateselskapet som hadde trykket opp fyrstikkesker med bandlogoen på. Radiohead på sin side forlangte at spillesteder dekket over reklameskilt før de ville opptre.

Få artister mottok like mye forakt som Gene Simmons gjorde for sin åpenbare begeistring for penger, dollars og inntjening i alle varianter. Mens andre artister i stressonen var mest opptatt av å saksøke fansen sine (Metallica, i kampen mot Napster) eller gi opp kampen mot piratkopiering (svenske Latin Kings, som ga seg fordi det ikke var mer penger å hente på platesalg), har Simmons alltid sett muligheter.

Og når vi skriver 2012 og Kiss står på scenen på Kollenfest i Holmenkollen, har en kollektiv musikkbransje tatt ham igjen i ren begeistring for investering, inntjening og forskjellige måter å sluse penger i sin retning.

I siste utgave av Forbes Magazine kårer det amerikanske økonomimagasinet verdens (det vil si: USAs) mest innflytelsesrike og økonomisk vellykkede kjendiser. På 1. plass troner Jennifer Lopez. Ikke fordi hun er en storselgende artist, men fordi hun har bygget et imperium av parfyme, lett latinopop, enda lettere romantiske filmer, og etter hvert blitt TV-stjerne gjennom dommerpanelet i «American Idol» og sitt eget «Q´Viva! The Chosen». Hun ser kanskje noen hakk mer sympatisk ut enn Gene Simmons, men orkestreringen av karrieren og sine finansverdier er like kynisk og vellykket.

Men noen går enda lengre. Der Gene Simmons leier ut Kiss-navnet til alle som vil betale, og Jennifer Lopez inngår tradisjonelle reklameavtaler med aktører som L´Oreal, har den nye norgesvennen Justin Bieber blitt investor. Under overskriften «Justin Bieber, venture capitalist», presenterer Forbes Magazine 18-åringen fra en småby i Canada som den nye gullgutten blant investeringskåte Hollywood-stjerner.

Magasinet har regnet seg fram til at Bieber har investert 3 millioner dollar av formuen sin i diverse fremadstormende IT-bedrifter, fra velkjente Spotify til mer ukjente aktører som beskjedtjenesten Tinychat og rangeringstjenesten Stamped. Og når Bieber snakker om sine investeringer, høres han mer ut som en smart Wall Street-fyr enn den silkeglatte guttungen som skapte kaos på Operataket i Oslo for noen uker siden.

— Jeg investerer ikke i noe jeg ikke liker. Jeg må tro på produktet. Jeg har telefonsamtaler hver uke med businessmanageren og advokaten min. Hver uke lærer jeg noe nytt om forretningsdriften min og hva jeg trenger å vite for karrieren min.

Er denne karen ekte? 18 år gammel, og han er allerede en reflektert investor som holder høytidelige telefonkonferanser med et kobbel av økonomiske rådgivere. Det er hakket før Justin Bieber sitter i en svart halvkulestol og klapper på en persisk katt mens han ler en høylytt Dr. Evil-latter. Det er som om Justin Bieber ble konstruert i et laboratorium for å tilfredsstille en managers innerste, villeste fantasier om den perfekte popstjernen.

UTILSLØRT KAPITALIST: Gene Simmons var tidlig ute med å omfavne de kapitalistiske mulighetene i et rockeband. (Foto: Heiko Junge / NTB Scanpix)
UTILSLØRT KAPITALIST: Gene Simmons var tidlig ute med å omfavne de kapitalistiske mulighetene i et rockeband. (Foto: Heiko Junge / NTB Scanpix) Vis mer

Mens man på 80-tallet skulle være dum mann som kledde seg som dame og ga blanke i forretninger (Mötley Crüe) og på 90-tallet innadvendt artist som kledde seg som en tømmerhogger og hatet berømmelse (Nirvana), er det nå fritt fram for å suge til seg alt av inntektsstrømmer.

Rapperes utilslørte omgang med penger og sponsorinntekter har nok bidratt til å gjøre dette mer akseptabelt, men ikke minst har det med nedgangen i platesalget blitt stadig mer synlig for publikum at artister må finne seg nye inntektskilder. Det er lov å være forretningsmann eller -kvinne samtidig som man har en fot i den en gang så rebelske rockebransjen. Det er ingen som reagerer på at at en 18-åring stiller opp som covergutt for Forbes Magazine. Samtidig er det et kvalitetstegn å ha full kontroll på egen karriere, og maksimere inntektene av musikken sin.

Ta for eksempel norske Kaizers Orchestra, som gjennom smarte markedsføringskampanjer (invitere til coverlåtkonkurranse, framføre album i Operaen, sette opp turneer hvor fansen finansierer plateinnspilling og så videre) har blitt et større band enn noensinne, samtidig som de har ord på seg for å være et stramt og veldrevet mellomstort firma. Og mens band tidligere holdt seg lojalt lenge hos samme plateselskap, har Kaizers i løpet av karrieren vært innom tre av verdens fire største plateselskaper. De forhandler nye avtaler for hver korsvei.

Om vi også skal snakke litt om musikken, er den artisten som holder seg mest til tradisjonelle metoder ironisk nok Rihanna, som er hovedartist på Kollenfest allerede i kveld. Også kjent som den eneste artisten i verden som kan måle seg med populariteten til Justin Bieber.

På drøye seks år har hun gitt ut seks album, noe som er uhørt i et poplandskap hvor alle album skal skvises tomme før man går videre til neste. Slik sett er Rihanna i nærheten av Kiss sin 70-tallstradisjon, hvor de klarte kunststykket å gi ut seks studioalbum og to livealbum på tre og et halvt år mellom februar 1974 og oktober 1977. Men bak den aktive musikalske fasaden har Rihanna også rukket å inngå tunge sponsorkontrakter med blant andre CoverGirl, Gucci, Nivea, JC Penney, Nike og den tropiske drikken Vito Coco. Og jo: hun har selvsagt sin egen parfyme også, Reb l´Fleur.

Så de to hovedartistene i helgens Kollenfest representerer hver sin generasjon av forretningsdrift. Gene Simmons og hans Kiss har gjennom flere tiår bygget en produktrekke IKEA ville vært stolt av, samtidig som bandet har gitt ut stadig mindre musikk. Rihanna har på sin side gitt ut flere låter på seks år enn de fleste popartister gjør i en karriere, mens hun i det stille har bygget opp en snasen portefølje av betalingsvillige sponsorer.

VELBRUKT VAREMERKE: Kiss-navnet er lisensiert ut til 2500 forskjellige produkter. Hva med et spesialdesignet iPhone-deksel? (Foto: MusicSkins / AP Photo / NTB Scanpix)
VELBRUKT VAREMERKE: Kiss-navnet er lisensiert ut til 2500 forskjellige produkter. Hva med et spesialdesignet iPhone-deksel? (Foto: MusicSkins / AP Photo / NTB Scanpix) Vis mer

Det handler vel så mye om bransje som musikk, selvsagt. Artistene er mer enn noensinne klar over egen verdi, og de utnytter det maksimalt. Jeg tipper at når Gene Simmons står i kulissene på Kollenfest og ser folkehavet foran varemerket og popstjernen Rihanna, nikker han anerkjennende med dollartegn i øynene.