For tidlig jubel for helsereformen

DET KAN GODT HENDE

helsereformen er riktig medisin for å styrke det offentlige helsevesenet, men det er altfor tidlig å erklære den for en suksess. Altfor mange pasienter, pårørende og ansatte kan vitne om at det er langt fram til at sykehustilbudet vårt er tilfredsstillende - og enda lenger til det er noe å juble for.

Rett før Dagfinn Høybråten gikk av som helseminister erklærte han at helsereformen er en suksess. Han har fått får følge av flere, fra de regionale helseforetakene og andre, som har jublet over kortere ventelister, kortere behandlingstid, økt effektivitet og flere behandlede pasienter. De som har hatt ansvaret for igangsetting og gjennomføring av reformen sier lite om pasienter som ikke får tilfredsstillende behandling eller ansatte som sliter på grunn av måten reformen gjennomføres på.

Som styremedlem ved Aker Universitetssykehus har jeg på nært hold sett at det stilles store krav til effektivisering og raske endringer, også strukturelle endringer som sammenslåing og nedlegging av avdelinger og funksjoner. Dette er ofte krevende prosesser.

Spesielt kreves ledelse og tid når avdelinger skal legges ned eller slås sammen på tvers av sykehus. Ofte tas slike beslutninger av styret i en eller flere helseregioner, i konflikt med de ansattes ønsker og i strid med styrene i de lokale helseforetak. Det har styrene i helseregionene full anledning til, men regionsstyrene må være seg bevisst at dette dreier seg om omfattende fusjoner der ulike kulturer, arbeids og samarbeidsformer skal smeltes sammen i et nytt arbeidsfelleskap. For å få til dette kreves investeringer i motivasjon, i utvikling av felles prosedyrer og samhandlingsmønstre og i fysisk tilrettelegging. Sykehushverdagen må også organiseres slik at de nødvendige operasjonsstuer, undersøkelsesrom, og pasientrom sikrer en effektiv pasientflyt og en optimal utnyttelse av fagpersonell.

DET SER UT SOM

styrene i Helse Øst og Helse Sør så bort fra alt dette da de i fjor høst vedtok at øre-nese-hals og øyeavdelingen ved Rikshospitalet og Ullevål universitetssykehus skulle slås sammen. Målet var å sikre en mer effektiv utnyttelse av fagpersoner og lokaler og å få til en enda bedre totalbehandling enn tidligere. Samlokalisering skulle redusere behovet for sengekapasitet fra 40 plasser på Rikshospitalet og 19 ved Ullevål universitetssykehus til et samlet antall på 39. Lite ble forberedt fra Ullevåls side. Ombyggingsarbeidet startet først da personellet fra Rikshospitalet flyttet over til Ullevål, til tross for at deler av lokalene hadde stått tomme og klare for ombygging i lengre tid. Lite ble også gjort for å rekruttere operasjonssykepleiere da det ble klart at få ble med fra Rikshospitalet. Beslutningen om sammenslåing ble satt ut i live uten at forarbeidet var gjort og uavhengig av startsituasjonen ved de ulike sykehusene.

På øyeavdelingen ved Ullevål universitetssykehus er resultatet at de har for mange leger i forhold til antall operasjonsstuer og tilgjengelig støttepersonell. Resultatet er at det opereres vesentlig færre enn tidligere ved de to sykehusene. Ja, noen hevdet at det ble operert færre enn det ble operert ved Ullevål alene Det er nå nesten bare øyeblikkelig hjelp-pasienter som behandles på avdelingen, men ikke en gang disse pasientene er sikret øyeblikkelig hjelp. Bare to operasjonsstuer er stort sett i bruk, og bare på dagtid. Dermed blir pasienter liggende og oppta verdifulle sengeplasser i unødig lang tid og køene bare øker.

DENNE VÅREN HAR JEG

ved to anledninger vært innlagt som øyeblikkelig hjelp-pasient ved øyeavdelingen på Ullevål universitetssykehus. Etter fire døgn med venting på en operasjon for en lidelse som skal behandles øyeblikkelig for å hindre varige konsekvenser, var det tydelig at mye står igjen før noen kan tillate seg å erklære denne sammenslåingen for en suksess. Problemene ved øyeavdelingen på Ullevål universitetssykehus er nettopp et resultat av en reform som er satt i gang for fort, og der de som har ansvar for gjennomføringen åpenbart ikke har sørget for den praktiske oppfølgingen av vedtakene.

Konsekvensene er alvorlige. Pasienter med sukkersyke som har øyelidelser kan få så lang ventetid at synet blir alvorlig svekket, mens eldre mennesker med svekket syn mister muligheten til å være selvhjulpne. Min bakgrunn som pasient gir meg ikke noe faglig grunnlag for å vurdere om sammenslåing er klokt eller ikke, men den gir et grunnlag for å si at her har det vært gjort en for dårlig jobb fra de som sitter med ansvaret. Det har ført til uakseptable og unødvendige belastninger for pasienter og ansatte.

Fra Rikshospitalets øre-nese-hals-avdeling meldes det at 40 senger er klare, men de er ikke tatt i bruk. Jeg vet ikke om kapasiteten er redusert også på dette fagområdet. Det jeg vet er at pasienter og pårørende blir urolige og utrygge når det fattes vedtak som oppleves som en tilbudssvekkelse. Det gjelder så vel for fødeplasser som for øye- og øre-nese-hals tilbudene. Ansatte møter en hverdag med kaos og frustrasjon på grunn av endringene. Det er også de som møter pasientenes uro og frustrasjon.

SOM HELSE- OG SOSIALMINISTER

kjempet jeg for de offentlige sykehusene. Jeg mente da - og jeg mener nå, at sykehustilbudet skal være et offentlig ansvar og at sykehus, enten de er offentlige eller privat eid, skal inngå i den offentlige helseplanen og sikre befolkningen helsetjenester etter behov - ikke etter den enkeltes økonomi. Det gjør at jeg i utgangspunktet er positiv til den helsereformen som regjeringen Stoltenberg satte i gang og som regjeringen Bondevik har videreført. Det er imidlertid langt fram før noen kan si seg tilfreds med helsetilbudet. Reformen vil ta tid å gjennomføre og det må fortløpende være vilje til å justere med utgangspunkt i egne og andres erfaringer. Det er også et demokratisk underskudd i styringen av de regionale helseforetakene.

Regionstyrene kan fatte beslutninger som har omfattende konsekvenser for befolkningen uten at de må stå til ansvar overfor de som berøres. De som har besluttet sammenslåingene og de som har ansvar for gjennomføring på ulike nivåer bør invitere de som møter pasientene til en gjennomgang av nødvendige og akutte tiltak for å minimere belastningen ved endringene. For å lykkes må sykehusene også få mulighet til mer langsiktig planlegging av de endringer som besluttes av overordnete organ. Istedenfor å gi rom for dette, forverrer helsedepartementet situasjonen ved at de i flere omganger har endret fastsettelsen av sykehusenes verdier og de forandrer stadig beregningsgrunnlaget for de diagnoserelaterte prisene. Dette gjør planlegging vanskeligere enn nødvendig. Også opptaksområdene er endret, med kort gjennomføringstid. Generelt synes det som om overordnede myndigheter mangler respekt for at endring tar tid, og at det også krever ressurser og lederskap. Det handler om å iverksette endringer på en måte som inngir tillit, trygghet og støtte fra ansatte og pasienter. Helse-Norge har ikke råd til at helsereformen mislykkes. Pasientene har krav på at helseministeren tar dette på alvor.