Anmeldelse: Furia på Viaplay

For tøff i trynet

Høyreekstremistene i Viaplays nye thrillerserie vil endre verden med fortellinger. «Furia» snubler litt i sin.

FURIA: Pål Sverre Hagen er presset politimann i Viaplays nye, norske thrillersatsning, som handler om norske høyreekstremister. Se traileren Vis mer
Publisert

«Furia»

Thrillerserie

Tidspunkt: 26. september
Beskrivelse: Ambisjonene er skyhøye, men i likhet med sine rollefigurer, er «Furia» altfor tøff i trynet for sitt eget beste.
Kanal: Viaplay

«nesten parodisk i sin skamløse bruk av velkjente troper og thrillervirkemidler»
Se alle anmeldelser

På papiret har «Furia» alt en thrillerserie behøver for å fenge sitt publikum:

Knalltøffe undercover-agenter som kjemper mot skruppelløse høyreekstremismer i salig samrøre med russisk mafia. En fortelling som strekker seg fra norsk postkort-fjellheim til tyske regjeringskontorer, og som er full av tvister, cliffhangere og nervepirrende spenning. Rett som det er kulminerer det i noen av de kraftigste scenene som er vist i en norsk serie.

Det skal litt til å få en herdet kyniker av en anmelder til å rope «oj!» til tv-skjermen. Opptil flere ganger.

Men serieskaper Gjermund Stenberg Eriksen (bl.a. kjent for «Mammon») vil mer enn å underholde. «Furia» går inn på høyaktuell tematikk som populisme og den europeiske identitær-bevegelsen.

Sistnevnte har ikke vært så mye omtalt i Norge, men de har gjort seg bemerket sørover i Europa, etter at de først dukket opp i Frankrike i 2002. I «Furia» portretteres de identitære som unge høyreradikale som er opptatt av europeisk identitet, og som gjerne forklarer tankegodset sitt med filosofiske teorier - men som heller ikke går av veien for å sette rå makt bak de store ordene.

Høyreekstreme bloggere

Vi starter i naturskjønne Romsdalen, der hovedpersonen Ragna (Ine Marie Wilmann) jobber som kokk på en turisthytte. Uoffisielt driver hun også den høyreradikale bloggen «Furia», og det er årsaken til at brødreparet som driver turiststedet har hentet henne til bygda. De står i spissen for en brunbeiset gjeng som i all hemmelighet samarbeider med den anonyme og svært innflytelsesrike internasjonale bloggeren «Cato».

Til den samme lille bygda kommer politimannen Asgeir (Pål Sverre Hagen), med CV'en full av svarte felt og hemmeligstemplede oppdrag. Det siste han var med på gikk skikkelig galt, og nå må han gjemme seg for russisk mafia. Som bygdas nye politibetjent håper han å skape et nytt og lavprofilert liv for seg og den lille datteren. Det går selvfølgelig ikke så bra.

FURIE: Ine Marie Wilmann spiller Ragna, aka den høyreradikale bloggeren Furia. Foto: VIAPLAY
FURIE: Ine Marie Wilmann spiller Ragna, aka den høyreradikale bloggeren Furia. Foto: VIAPLAY Vis mer

Ganske snart bærer det nedover i Europa, for de norske ekstremistene har store planer og vidtrekkende kontakter. De vil intet mindre enn å endre verden, på hardt og brutalt vis.

Sliter med troverdigheten

Ingenting av dette er direkte feil. De beste spenningsseriene er de som også klarer å si noe vektig om samfunnet. Det går an å underholde og informere samtidig. Her er det ekstra passende, for et av de store temaene i serien er nettopp hvilken fantastisk evne historiefortelling har til å endre holdninger og tankesett.

Men «Furia» kommer neppe til å endre så mye. For det første er den nesten parodisk i sin skamløse bruk av velkjente troper og thrillervirkemidler: Traumatiserte helter i spagat mellom jobb og familie, dobbeltagenter på begge sider, hederlige politifolk som tvinges til å gå utenom tjenestevei fordi ledelsen er korrupt eller bare tjukke i hue. Samt norske fjell som garnityr oppå det hele.

For det andre nøyer den seg ikke med å være en handlingsdrevet, aktuell spenningsserie, den vil også være et dyptloddende karakterdrama. Den vil si noe om hva som driver rollefigurene, og ikke minst la dem utvikle seg mange hakk underveis. Mange moderne thrillerserier klarer dette fint. Når rollefigurene får rom til å være hele mennesker med bakgrunnshistorier og indre motivasjon, blir det også mer spennende å følge dem i pressede situasjoner. Men det er grenser for hvor mye du får plass til å fortelle om hver person, innenfor thrillerens stramme tidsskjema.

I «Furia» hviler mye av troverdigheten på motivasjonen til utvalgte rollefigurer. Særlig Preben Hodneland, som en av ekstremist-brødrene, får en tung bør å bære. Det samme gjør Ine Marie Willmann, men Pål Sverre Hagens utfordring er nærmest det motsatte: Han blir uvanlig anonym, takket være en nokså blass helterolle. Og stakkars, stakkars Fridtjof Såheim, som har fått den utakknemlige jobben med å sannsynliggjøre en helt hårreisende brå og dårlig forklart spenningstopp i starten av serien.

Skyhøye ambisjoner

Ingen av rollefigurene får den plassen de trenger til å bygge opp en troverdig karakterutvikling. Når vi skjønner hva som skjer med dem, er det ikke nødvendigvis fordi det framstår riktig i akkurat denne settingen - det er snarere fordi vi har sett lignende rollefigurer følge lignende mønstre i andre serier før. Men det er ikke nok til å fjerne inntrykket av en hakkete fortelling, full av løse tråder som ikke følges opp.

Og viktigere: Når vi kommer til de virkelig store, grenseoverskridende handlingene som hører med til en slik serie, så klarer den ikke å få oss til å tro ordentlig på dem. Det framstår ikke sannsynlig, og det er synd, for det går også utover den samfunnsaktuelle tematikken som serien forsøker å problematisere.

Ambisjonene er skyhøye, men i likhet med sine rollefigurer, er «Furia» for tøff i trynet for sitt eget beste.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer