Før, under og ved slutten

Utsprengning av steinmasser i fjellskjæringer innebærer alltid en viss risiko. Det er nødvendig å bruke ingeniørgeologisk kompetanse både før, under og ved slutten av anleggsperioden. En granskingskommisjon i etterkant av skredulykken i Ålesund bør blant annet undersøke om den tilgjengelige fagkompetansen ble brukt i tilstrekkelig grad.

Norges Geotekniske Institutt (NGI) har ikke førstehånds kunnskap om hvordan anlegget i Fjelltunveien i Ålesund ble planlagt og gjennomført, og vi kan derfor ikke kommentere eventuelle årsaks- eller ansvarsforhold i denne saken. Det bør bli en oppgave for en granskingskommisjon. Men vi har lagt merke til at deler av den norske bygg- og anleggsbransjen (BA-bransjen) ofte bare bruker ingeniørgeologisk kompetanse i startfasen av et prosjekt eller når det har oppstått åpenbart utrygge situasjoner.

Det er viktig å sikre at ingeniørgeologisk kompetanse er med i alle faser av et prosjekt fra tidlige planfaser, gjennom detaljprosjektering og bygging. En utbredt misforståelse synes å være at generell geologisk kompetanse, eller erfaring med sprengningsarbeider er tilstrekkelig for å vurdere hva som er nødvendig omfang av bergsikring i forbindelse med fjellskjæringer, eller tunneler for den saks skyld. Det kreves imidlertid ingeniørgeologisk spesialkompetanse for å vurdere og kvantifisere sikkerhet og effekt av ulike alternative sikringstiltak, herunder bergbolting.

NGI har flere ganger opplevd å bli kontaktet for å gi vurderinger i en tidlig planleggings- eller prosjekteringsfase, men uten deretter å bli engasjert for å undersøke forholdene underveis i anleggsperioden eller ved ferdigstillelsen. Da glemmer byggherren et viktig aspekt, nemlig at selve anlegget kan medføre vesentlige forandringer i stabilitetsforholdene. Hvis man for eksempel sprenger vekk en del av en bergside, kan det føre til at stabiliteten i det gjenstående berget forandrer seg dramatisk.

Veg- og jernbanemyndighetene har lagt opp til en økt bruk av ingeniørgeologer under tunneldrift etter erfaringene i Hanekleivtunnelen. Utsprengning av store fjellskjæringer har mange fellestrekk med utsprengning av tunneler. Både tunnelarbeider og utsprengning av store bergmasser er eksempler på tekniske løsninger som gjør det nødvendig å ha fagkompetanse til stede under hele byggeprosessen. Det finnes flere fagmiljøer i Norge med ingeniørgeologisk kompetanse til å vurdere slike forhold, og byggherrer eller entreprenører bør bruke den kompetansen som faktisk finnes.

En rekke ingeniørgeologiske metoder og teknikker kan brukes for å undersøke om et bergområde er stabilt. Det viktigste er å framskaffe oversikt over sprekkers egenskaper og orientering. I tillegg til faglig synfaring og inspeksjon av det aktuelle området, kan man for eksempel foreta prøveboringer for å kartlegge sprekker og svakhetssoner. Det er også mulig å gjøre seismiske undersøkelser, og benytte andre geofysiske metoder. Etter at sprekker og løse områder er kartlagt, sikres disse som regel med forankringsbolter til fast fjell, dimensjonert i henhold til den belastningen de skal holde. Alt dette er velkjente teknikker som skal trygge både liv, helse og materielle verdier.

Justisminister Knut Storberget har signalisert at det skal nedsettes en uavhengig granskingskommisjon i etterkant av skredtragedien i Ålesund, for å komme med anbefalinger som kan forhindre tilsvarende hendelser i framtida. NGI støtter fullt ut justisministerens holdning. Kommisjonen bør blant annet vurdere om det bør stilles strengere krav til bruken av fagkompetanse i hele anleggsperioden, når det er snakk om sprengningsarbeider som kan føre til redusert stabilitet i fjellskjæringer.

Medlemmene i en granskingskommisjon etter ulykken i Ålesund bør dekke all relevant kompetanse og erfaring innen kartlegging, vurdering og sikring for tilsvarende fjellskjæringer. Medlemmene må også kjenne regelverket og hvilke formelle krav som stilles med hensyn til godkjenning og kontroll av tilsvarende sprengnings- og sikringsarbeider.

Kommunale myndigheter besitter selv sjelden fagkompetansen som trengs for å ta faglig stilling til omfanget av nødvendige sikringsarbeider i forbindelse med bygging eller inngrep som kan ha betydning for skredfare. Det er heller ikke kommunenes ansvar å kontrollere slike arbeider, men de skal sikre at kvalifisert kompetanse står for gjennomføringen. Det bør vurderes å stille strengere krav til tiltakshaver rundt dokumentasjon av prosjektering, planlagt utførelse og kontroll av utførelsen. Kommunene bør også i større grad kreve at tiltakshaver innhenter uavhengig tredjeparts kontroll for høyrisikoprosjekter.

I tillegg er det behov for en koordinering når det gjelder det statlige ansvaret i tilknytning til skred og skredfare. Det ble i fjor nedsatt et interdepartementalt embetsmannsutvalg som vurderte hvordan myndighetene kan få til en bedre og mer effektiv håndtering av risiko knyttet til skred og skredfare. Mye tyder på at utvalget har foreslått at ansvaret for ulike tiltak ved skredulykker og situasjoner med akutt skredfare blir samlet i én offentlig etat. Det er i så fall en klok beslutning, for en gjennomgang foretatt av NGI i 2002 viste at ansvaret var fordelt på hele ti departementer. Hvis ti statsråder har ansvaret, er det nesten det samme som at ingen statsråder har ansvaret.

Bygg- og anleggsbransjen omsetter årlig for ca. 200 milliarder kroner gjennom nybygg, anlegg og restaurering av eksisterende bygg og anlegg. Bransjen har kanskje ikke vært flink nok til å bruke den ingeniørgeologiske kompetansen som finnes i Norge. For BA-bransjen er det derfor viktig å dra nytte av erfaringene som vil komme fram i etterkant av den tragiske hendelsen i Ålesund, for eventuelt å forbedre rutinene for kartlegging av sikringsbehov for byggeprosjekter.

Det skal være klare ansvarsforhold mellom tiltakshaver, prosjekterende instans og de som utfører arbeidet med hensyn til planlegging, oppfølging og kontroll. Dette er spesielt viktig når problemstillingen berører alle innbyggere i Norge som er utsatt for skred, ras og risiko på sine hjemsteder eller langs våre ferdselsårer.