Før var alt mye bedre i Høyre og Ap. Hilsen Ap og Høyre

Styringspartier ute av styring.

Kommentar

Høyre fant på trikset for lenge siden. De begynte å savne Jens Stoltenberg omtrent i dét han pakket flyttekassene og dro til Brüssel for å bli generalsekretær i NATO. Ikke lenge etter, foran kommunevalget i 2015, begynte de å gi uttrykk for det offentlig. Høyre hadde akkurat ristet av seg stempelet som «kalkulatorparti», men kalkulatoren til Jens Stoltenberg begynte de nå å savne noe voldsomt. De gjentok det i en rekke intervjuer, og siden har det blitt en del av standardrepertoaret til Høyre når de møter Arbeiderpartiets representanter i debatt.

I begynnelsen forsøkte Ap å børste det vekk. Støre seilte ennå høyt på målingene. De påpekte det underlige i at Jens Stoltenberg plutselig var blitt Høyres «gromgutt».

Men så kom valgkampen i 2017, og Arbeiderpartiets kollaps på målingene. Så kom Giske-saken. Plutselig var bekymringen for Arbeiderpartiet som styringsparti noe ikke bare Høyre-politikere snakket om - det ble en del av den breie, offentlige debatten. Høyre hadde på et vis fått definere historien om Arbeiderpartiets fall. De gnei seg nok i hendene i Høyres hus.

Det er egentlig rart at Arbeiderpartiet brukte så langt tid før de svarte med samme mynt.

Denne valgkampen gikk det opp et lys på Youngstorget: «Hva om vi angriper Høyre for at de mangler troverdighet som styringsparti? Eller enda bedre: at Erna mister styringen?» Rådgiveren som først kom på idéen har antakelig fått lønnsforhøyelse og fritak for dørbanker- og valgbodtjeneste i helgene. Resultatet har vi sett i en rekke intervjuer, kronikker og tydelig planlagte utspill. Hadia Tajik har vært særlig aktiv i VG, sist denne uka med en liste på fire saker som regjeringen krangler om. Og bevares, regjeringen har gitt Arbeiderpartiet rikelig med materiale.

Jonas Gahr Støre serverte forrige helg en bredside mot Høyre i denne avisa. «Hovedinntrykket» er «dårlig gjennomføringskraft», slo han fast. Støre toppet det med å vise til kritikken fra tidligere stabssjef for Erna Solberg, Julie Brodtkorb, som gikk ut mot Sylvi Listhaugs Facebook-status om båtflyktninger. Brodtkorb mente Listhaug mangler moralsk kompass. Støre utvidet med å spørre om det også gjelder for Erna Solberg.

Det gikk som det måtte gå. Lynraskt var Høyres Jan Tore Sanner på pletten, med harmdirrende røst, og slo fast at han aldri hadde trodd Støre «kunne synke så dypt», før han fulgte opp med det forhåndsprogrammerte spørsmålet: «Man må spørre seg: Er det noen voksne hjemme i Arbeiderpartiet?»

Fordi Støre hadde plukket opp kritikk fra en tidligere Høyre-topp. Kjeklingen mellom Arbeiderpartiet og Høyre har offisielt nådd parodiske nivåer.

Arbeiderpartiets utvikling på meningsmålingene har lenge vært dramatisk. Mandag kan de risikere å gjøre sitt dårligste kommunevalg noensinne. Nå er også Høyre inne på samme galeien. Pilene peker nedover for det største regeringspartiet, som lenge holdt stand til tross for uro og skandaler. Det kan fort bli verre, for de politiske problemene tårner seg opp i regjeringen.

Begge partiene sitter dermed i det samme klisteret. De sliter med oppslutningen, og å finne en politisk konstruksjon med andre partier som henger sammen. Styringspartiene er ute av styring, og de som aller mest liker å påpeke det er styringspartiene selv.

Politikken kan ikke bli selvkjørende. Noen må holde hendene på rattet. Vi trenger ledende partier som kan samle flertall på tvers av partigrenser. Det er vanskelig i vår tid, men ingen kommer en meter lenger av å savne Jens Stoltenberg eller Erna Solberg sånn som hun var før.

Det som derimot savnes, er visjoner - gjerne angrep for manglende visjoner - om hvordan de store partiene vil ta Norge videre. De store velgerforflytningene vi har sett fram mot dette valget, taler sitt tydelige språk om at det er nødvendig. Videre modernisering av samfunnet - i en økonomi som skal tåle møtet med fallende oljeinntekter og flere eldre, mens klimagassutslippene skal ned til null om 31 år. Hvordan skal de få til det? De må definere politiske retninger og allianser som kan realisere visjonene.

Den som fortsetter med den generiske sytingen på tvers av styringspartigrensene, bør få en straff. Det har jo blitt så populært i partilederdebattene. Fløyteblåsing i TV2, pandadansing i NRK. De kan for eksempel bli tvunget til å gå med rød klovnenese gjennom hele neste valgkamp.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.