VEKTIG: Vildes samtaler med sin kreftsyke bestefar er svært bevegende, og vektig for målgruppa mellom 8 og 12 år i dansedokumentaren «Med hjertet i dansen». Foto: Filmweb
VEKTIG: Vildes samtaler med sin kreftsyke bestefar er svært bevegende, og vektig for målgruppa mellom 8 og 12 år i dansedokumentaren «Med hjertet i dansen». Foto: FilmwebVis mer

Filmanmeldelse: "Med hjertet i dansen"

- For Vilde (12) er bestefars kreftsykdom den største utfordringen

Modige barn trosser tvang og vemod i rørende dansedokumentar.

Filmanmeldelse: Mamma lot seg aldri imponere av prestasjoner. Skåret jeg hat trick i en finale, var hun mest opptatt av om jeg hadde spist og drukket godt. Barneidrett ser definitivt annerledes ut utenfra enn innenfra. Opplevelsen av å være i trening eller konkurranse som barn kan der og da omfatte og bety alt. Utenfra sett, derimot, er det én blant mange ting her i verden: nok en kamp på Ekebergsletta. Slik blir det lettere å rette et kritisk blikk.

Med hjertet i dansen er laget for målgruppa 8 til 12 år, av filmskaperne Erlend E. Mo, Victor Kossakovsky og Hanna Heilborn. Sjangerbetegnelsene på filmweb.no er «barnefilm», «dokumentar» og «familiefilm». Men først og fremst er filmen et «dokumentarisk dansedrama», som på sitt beste skildrer tre ungjenters dansedrømmer innenfra. Med hode, skulder, kne, tå og hjerte i dansen søker de anerkjennelse og relasjoner gjennom denne underlige menneskelige bevegelsen uten forflytning.

Filmanmelder: John Inge Faldalen 
Filmanmelder: John Inge Faldalen  Vis mer

Filmen er en klar oppfordring til dans, men aller mest trening i de nære relasjonene – til et søsken, ei mor eller en bestefar – som gjør livet verdt å leve, og dermed døden så vond å bære. For hallingtalentet Vilde (12) er ikke Landskappleiken, men bestefars kreftsykdom den største utfordringen. Her er bestefar en stokk, og døden en hengende svart hatt, som med svikt og sving kan sparkes midlertidig av gårde.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dans og film har ført hverandre siden filmens fødsel. Dansefilmen var en av sjangrene som ble etablert allerede gjennom 1890-tallet. Begge kunstformene handler jo om den menneskelige bevegelsen innenfor en avklart ramme. Men dans beveger seg ikke i en hermeneutisk sirkel, og er enklere å føle enn å forstå.

- For Vilde (12) er bestefars kreftsykdom den største utfordringen

I en av mine favorittfilmer fra jeg var liten legger den nå avdøde danser og skuespiller Patrick Swayze hånda til Jennifer Grey på den tynne skjorta over hjertet sitt, for å la henne kjenne rytmen bak ribbeina: «Go-gong. Go-gong.» De danser. Dirty Dancing (1987) er bare en av flere spektakulære dansefilmer som har trådt ut blant veggpryden og hoppet inn på filmhistoriens dansegulv. Emile Ardolino fikk regissørjobben fordi han sto bak den sprudlende dansedokumentaren He Makes Me Feel Like Dancin’ (1983), om en danselærer for barn, med klare tanker om viljen til å forsøke, og om hardt, men morsomt arbeid.

Med hjertet i dansen begynner langt fra Norge, men nærmer seg stegvis kulturelt. Den tredelte fortellingen reiser fra stringent ballettskole med Nastya (12) og lillesøster Polina (7) i St. Petersburg i Russland, via energisk cheerleading med Ruth (11) i Sverige, til den gir seg i kast med halling med Vilde i Norge.

«Your selfie tells me you’re not ok.» synges det over fortekstene. Til melankolsk pianomusikk sier Nastya til Polina at hun vil slappe av: «Jeg har trent og trent hele uka.» Vi ser nærbilder av Polina, som pyntes. Et totalbilde viser deres bøyde kroppsbevegelser i det trange jenterommet. En ultratotal åpenbarer et hvitt rom med hvitkledde ballettspirer, som repeterer rutinemessige ritualer med regn og sol utenfor gardinene. «Jenter, nå må dere våkne», sier den strenge læreren: «Livlige ansikter, livlige. Føl musikken. Tenk at rygg og armer synger. Ikke så mekanisk, jenter. Dans med hjertet. Rett fra hjertet. Prøv å huske hvor hjertet er. Vakre bevegelser, jenter. Dere er ikke gjess, dere er svaner.» De hopper lett. Polina tøyer på ei matte.

Danserne presses til prestasjon i en fysisk fostring som lett kan vrikke hjertet. Kameraet tar seg tid til å observere og dvele, og bedriver en slags saktedans med karakterene. En oppfinnsom oppnedinnstilling av småbarna gående i bru får det til å se ut som om de opphever tyngdekraften og klamrer seg til taket. Balanse. Mykhet. Fall. Latter. «Tenk at dere har de lengste bena i verden», sier læreren og retter på Nastya. Hun begynner å gråte. Kameraet zoomer langsomt inn og ut, og kikker slik nærmere uten å bevege seg. Zoom er en bevegelse uten å bevege bena, der overkroppen «lener» seg langsomt fram- eller bakover. Dette stemmer godt overens med etymologien til ordet dans, som kan bety både «komme fram» og «fjerne seg». Regissør Kossakovsky får innsyn uten inntreden. Og kameraets kjølige, distanserte blikk understreker tematikken i den tidvis kalde terpekulturen.

Men det er også lek. Jentene tøyer og fjoller under ei trapp, og fniser da stjernekoreograf Boris Eifman passerer. «Tror du jeg får fortsette å gå her, eller», spør Polina. Igjen zoomer kameraet inn fra en stor total av lek i foajeen til nærbilder av søstrene. Filmskaperen tar et langsomt steg fram, og et langsomt steg tilbake. Det skjer et taktskifte da filmen forflytter seg fra russisk til amerikansk danseestetikk. Ruth driver med cheerleading i teamet «Twisters» i Sverige. Regissør Heilborn er nærere i sine utsnitt av små øyeblikk hjemme, i garderoben eller på dansegulvet. Og kulturforskjellen blir raskt tydelig. Jentene bærer hverandre, og treneren sier «jättebra!». Det er trim for yngre. Mer enn danseprestasjonen er venninnegjengens energiske fellesskap, samt Ruths forhold til bror og mor, i fokus. «Tror du det kommer til å gå bra i morgen?» spør Ruth sin egentlig skeptiske mor, som trår til med både trøst og trening da fingeren stukes av en flip.

Hjertet i Ruths sekvens er skildringen av stevneturen, blant de magisk spennende øyeblikkene i barndommen, da man reiser sammen og viser hvor god man er foran et publikum og et podium. Og det er oppløftende da Ruth skater alene nedover asfalten, med tyggis i munnen og vind i håret. Filmens kjerne er sekvensen om Vilde. Den åpner med et nærbilde, hvor hun ser rett i kamera. Vilde snakker om sine ambisjoner og relasjoner i tidvis rørende intervjusekvenser. Hennes perspektiv etableres liggende i snøen med en instrumentkoffert ved siden av seg, kikkende opp på himmelen gjennom tretoppene. Hun kler seg i bunad, og danser kraftfullt til folkemusikken. Vi ser henne trene målrettet, men først og fremst handler det om å smile, ha det gøy og kose seg: danse så hatten flyr.

Samtalene med sin kreftsyke bestefar er svært bevegende, og vektig for målgruppa mellom 8 og 12 år. Regissør Mo kan stegene, og trår nært, men ikke for nære. De snakker om at det viktigste er å ha det godt med seg selv, være glad i hverandre og være familie. Han forbereder henne på sin bortgang i en sår sekvens, hvor han snakker ærlig om livets dans, hvor sorgen er prisen vi må betale for kjærligheten. Det er en skildring av den middelbare, mykeste og stilleste dansen av dem alle: sitte omfavnet i et fang, eller være dette fanget.

Filmen forteller at øvelse gjør deg ikke nødvendigvis til mester, men øvelse gir mestring. Med Hulda Garborgs ord: «Barn bør lære å leke, nu som før, men ikke å danse som voksne. Barn har medfødt ynde i sine bevegelser – liksom dyreunger, men et kurs i moderne plastiske og voksne motedanser kan ha en vidunderlig evne til å ødelegge det naturlige og gjøre særlig de små piker affekterte og usikre. La barna leke enkle turdanser og små dramatiske sangleker, som de elsker og aldri blir lei av.»