Forakten for det folkelige

Hva slags kulturkamp får vi når den intellektuelle eliten bare har forakt til overs for «folkets» smak og lyster? Er det da rart at «folket» vender seg til dem som snakker direkte med dem? Hvor ble det av kulturradikalismen?

Hvordan skal man tette den stadig dypere kløften mellom elite og folk? Hvem er vi som tror vi har rett til å forakte folk fordi de er vulgære og uestetiske? Har den rasjonalistiske ideologikritikken druknet i kjølvannet av nyreligiøsitet og inderlighet?

DETTE ER BLANT spørsmålene som nylig er blitt reist i to forskjellige, men likevel påfallende parallelle utspill som har det til felles at de begge vil blåse nytt liv i den henvisnende kulturradikalismen.

Foreløpig er det i kulturradikalismens skandinaviske hjemland, Danmark, at debatten har fått størst gjennomslag og oppmerksomhet. Ved Københavns Universitet har det denne vinteren gått en forelesningsrekke med tittelen «Den kulturradikale utfordring». En av initiativtakerne er professor og litteraturkritiker Hans Hertel. I et intervju med Weekendavisen fastslår han at avstanden mellom «ånd og hjerte i samfunnskritikken» er blitt for stor, at de toneangivende provokatørene er blitt tause og at elitens mangel på kjærlighet til folket er påfallende.

SOM ET EKSEMPEL på avstanden mellom de intellektuelle og de andre peker Hertel blant annet på den manglende kommunikasjonen omkring et av de mest følsomme temaene i europeisk politikk akkurat nå, nemlig høyrepopulismen og dens tvillingsøster fremmedfrykten. Hertel ser denne reaksjonære bølgen som et utslag av folkets opprør mot makthavere som de føler manipulerer dem til å godta en forsert kulturell modernisering av samfunnet. En modernisering de i virkeligheten ikke er klare for.

I stedet for å snakke med folk om disse tingene, inntar de venstreorienterte intellektuelle en fordømmende holdning til enhver kritikk av innvandrerne, og nekter å være med på det de oppfatter som en diskusjon basert på vulgære og primitive premisser. Med det resultat at folk føler at kultureliten ikke jobber for dem, men mot dem, sier Hertel.

Og svarer i tråd med dette følgende på spørsmålet om hva som er de kulturradikales utfordring nå: «Man må begynne å diskutere med folk igjen(...) Vi må tro på det gode i mennesket.» For, tilføyer Hertel: «Folk er lei av formynderne.»

AT KULTURRADIKALISMEN HAR sterke formynderske og elitære trekk, er noe også en norsk samfunnsobservatør vil nikke gjenkjennende til.

En som har søkt å påvise en vei ut av denne lite fruktbare posisjonen, er Eivind Tjønneland. I det forrige århundrets aller siste utgave av litteraturtidsskriftet Vagant (nr. 4 1999), påpeker Tjønneland i et essay hvordan kulturradikalismen, som fikk prege så store deler av 1900-tallets intellektuelle klima, i århundrets siste tiår møtte en verdikonservativ reaksjon. Han velger å identifisere denne reaksjonen ved hjelp av fire kjennetegn: Rune Slagstad, Dag Solstad, Bondevik-regjeringen og Verdikommisjonen.

For å slå tilbake mot reaksjonen, må kulturradikalismen revitaliseres og finne tilbake til sine opprinnelige verdier: Mot dobbeltmoral og for frigjøring. Tjønneland skriver: «Kulturradikalismen er et alternativ til kulturmasochismen, mot det etiske alvoret og bønnene til Gud. Kulturradikalismens oppgave er å avsløre kulturmasochismen, nymoralismen og nyreligiøsiteten på alle området i kulturlivet: ideologianalyse og religionskritikk av klassisk kaliber.»

MEN TJØNNELAND PÅPEKER også at kulturradikalismen må gå i seg selv og finne tilbake til utgangspunktet for å kunne mestre en slik oppgave. For, «i stedet for å påta seg dette arbeidet, så går den kulturradikale tradisjonen i stedet i glemmeboken til fordel for ulike varianter av selvplaging og selvforakt (...) I noen tilfeller ser man hvorledes abstrakt kulturkritikk og nyreligiøsitet henger sammen: Ruklas kulturradikale kritikk av kjendisdyrkelsen i Solstads «Genanse og verdighet» (1994) ender opp i professor Andersens religiøse anfektelser to år senere. Slik slår gammeldags kulturradikalisme om i en ny teologi,» skriver Tjønneland.

Og slik, kan man tilføye, leverer Hans Hertel og Eivind Tjønneland, fra hvert sitt utkikkssted, ganske så presise analyser av kulturradikalismens utfordringer nå som vi så vidt har tatt steget inn i et skinnende nytt og blankt årtusen.

I EN SITUASJON der de kulturradikales største problem synes å være den dype mistroen til den demokratiske kulturen de selv er en del av, er det interessant å se hvordan en slik posisjon går rett inn i husguden Georg Brandes' argumentasjon for den «aristokratiske radikalisme», kulturradikalismens andre ansikt. I sin berømte disputt med opponenten Harald Høffding skrev Brandes for 110 år siden blant annet dette: «For tiden er her i Norden og sikkert mange andre Steder Vulgariseringen, hvorpaa der fremfor alt lægges an. Det er et Udslag af den demokratiske strømning gennem Tidsalderen.» For Brandes var denne «Vulgariseringen» - et direkte resultat av demokratiseringen av samfunnet - den største trussel mot den sublimerte kulturens fremme. Men for ham ga vulgariseringen i det minste inspirasjon til fortsatt progressiv handling. For hans åndelige arvinger har motstanden mot vulgariseringen stivnet i en uskjønn blanding av like deler selvforakt og selvtilstrekkelighet.

Det synes på høy tid at det kulturradikale tvisynet igjen blir omsatt til handling. Eller for igjen å sitere Eivind Tjønneland anno 1999: «I kulturradikalismens fjerde fase - som herved er innvarslet - må frontlinjene mellom radikalisme og kulturmasochisme trekkes langt klarere. Først da er vi rustet til den kulturkampen som kommer i neste årtusen.»

Det er i opposisjon kulturradikalismen lever best.

Sindre Hovdenakk er forlagsredaktør i Geelmyuden.Kiese Forlag