HEIER PÅ SYLVI: Det ser dessverre ut til at Sylvi Listhaug, som nylig ble justisminister, er en av svært få politikere som klarer å fange opp hva som rører seg blant velgerne og fører dem over på høyresiden, skriver kronikkforfatteren. Han er ikke like fornøyd med statsminister Erna Solberg. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet
HEIER PÅ SYLVI: Det ser dessverre ut til at Sylvi Listhaug, som nylig ble justisminister, er en av svært få politikere som klarer å fange opp hva som rører seg blant velgerne og fører dem over på høyresiden, skriver kronikkforfatteren. Han er ikke like fornøyd med statsminister Erna Solberg. Foto: Hans Arne Vedlog / DagbladetVis mer

Debatt: Flyktningpolitikk

Forakten for egne velgere

Velgerne stemte for en strengere innvandringspolitikk. Likevel blir flyktningpolitikken liberalisert.

Meninger

Det er ingen tvil om at innvandringspolitikken var én av sakene som gjorde at den borgerlige regjeringen ble sittende. Allerede på sensommeren ble tonen satt med debatten om norsk kulturarv, og deretter gikk det slag i slag etter Sylvi Listhaugs besøk til Sverige. Det viste seg også raskt at venstresiden sto uten troverdighet i disse sakene, mens regjeringen hadde bygget opp tillit etter at man først nølte under flyktningkrisen i 2015.

Velgerundersøkelsen fra 2017 viste samme tendens. «Det mest påfallende trekket ved velgernes dagsorden i 2017 er ifølge velgerundersøkelsen hvor dominerende innvandringssaken ser ut til å være i velgernes bevissthet», har Statistisk sentralbyrå (SSB) slått fast.

Tallene viste at for hele 28 prosent av velgerne var denne saken viktig da vedkommende stemte. Det er mer enn en dobling fra stortingsvalget for fire år siden, da 12 prosent oppga det samme.

Likevel inneholder regjeringsplattformen fra Jeløya svært få punkter som faktisk vil virke innskjerpende, samtidig som at man legger opp til å ta imot flere kvoteflyktninger hvis asylankomstene fortsetter å være lave. Dette etter at de høye ankomsttallene endelig har blitt redusert, etter flere tiår med høy innvandring.

Den eneste reelle innstramningen er DNA-krav av alle som søker familiegjenforening, utover det er det snakk om runde og uforpliktende formuleringer om å «vurdere» og «gjennomgå». Sammen med at man legger opp til mer arbeidsinnvandring fra ikke-vestlige land er det i sum trist lesning for alle oss som ønsker en strengere innvandringspolitikk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Enda tristere er det at Erna Solberg velger å sende dette signalet til velgerne som stemte for en strengere innvandringspolitikk.

Her bør statsministeren ha i bakhodet at det å ha troverdighet og eierskap til en sak, er en ferskvare. I Danmark har Socialdemokratene (S) vunnet tilbake mange velgere etter at partiet gikk inn for en langt strengere innvandringspolitikk. Nå ser vi også forsiktige tendenser til at Arbeiderpartiet, med Groruddalen-representanten Jan Bøhler i spissen, går i samme retning. Det er selvsagt en positiv utvikling, men bør samtidig være en vardøger for de borgerlige om målet er å beholde makten.

Så er selvsagt ikke innvandring den eneste saken som førte til borgerlig seier, og ikke minst kompliseres situasjonen av at regjeringen ikke hadde overlevd uten at innvandringsliberale Venstre havnet over sperregrensen.

Men forhandlingene på Jeløya viste likevel at partiet kan være villig til å kompromisse på dette området, så lenge de får gjennomslag i andre saker.

Riktignok tar enkelte på høyresiden, som Torstein Ulserød i Civita, til orde for en internasjonal reform av asylsystemet, som i dag fører til at hundretusener risikerer livet i drømmen om en ny framtid i Europa. Men dette kan ikke være den eneste grunnen til å stramme inn asylpolitikken. Like viktig er det at den høye innvandringen utgjør en trussel mot det norske velferdssamfunnet og på sikt gjør at norsk kultur kommer under press. Dessuten risikerer tankespinn om et ideelt asylsystem raskt å bli teoretisk tankespinn, uten forankring i virkeligheten.

Uansett har vi ikke råd til å vente på en internasjonal asylreform. Innvandringspolitikken kan ikke bli redusert til en intellektuell lek. Og det er en rekke instrumenter i flyktning- og asylpolitikken som fortsatt står uprøvd. For eksempel har man i Danmark satt langt strengere krav til familieinnvandring enn man gjør i Norge, noe som også gjør landet mindre attraktivt som vertsland for flyktninger.

Som innvandringsminister besøkte Frp’s Sylvi Listhaug nylig flere østafrikanske land og forsøkte å koble retur av flyktninger til bistandspolitikken. Det møter motbør, men det er selvsagt helt legitimt å koble utviklingshjelp til våre egne nasjonale interesser.

Likevel fortsetter høyresiden i stor grad å behandle innvandring som en ikke-sak. Selv i toppsjiktet i Fremskrittspartiet er forakten for egne velgere dyp.

«Det var ikke innvandring som avgjorde valget», kunne en helt sentral Frp-topp fortelle en gruppe journalister på sen kveldstid noen få uker etter valget.

Jeg tror uttalelsen er symptomatisk. Også i Frp er det mange som egentlig ikke liker sine egne velgere.

Det ser dessverre ut til at Sylvi Listhaug, som nylig ble justisminister, er en av svært få politikere som klarer å fange opp hva som rører seg blant velgerne og fører dem over på høyresiden. Det er mange som ikke kjenner seg igjen i tradisjonelle saker som skattelette eller privatisering, men som likevel stemmer på borgerlige partier fordi venstresiden i økende grad går inn for høy innvandring. Ja, mange av disse velgerne har blitt kritiske til innvandring nettopp fordi de er glade i det norske velferdssamfunnet – med små sosiale forskjeller, dugnadsånd og et sterkt og tillitsbasert fellesskap.

I maktens korridorer og blant eliten innenfor ring 3 er det likevel mange som ser ned på og forakter disse menneskene og stempler holdningene deres som grums fra kommentarfeltene. Dette er ikke en farbar vei, om man ønsker at Erna Solberg skal være statsminister også etter 2021.