KAMPVILLIG:  Kulturminister Thorild Widvey vil slå et slag for pressens uavhengighet ved å kutte i produksjonsstøtten. Foto: Terje Pedersen / NTB Scanpix
KAMPVILLIG: Kulturminister Thorild Widvey vil slå et slag for pressens uavhengighet ved å kutte i produksjonsstøtten. Foto: Terje Pedersen / NTB ScanpixVis mer

Forandre for å bevare

Kulturminister Thorhild Widvey har reist en debatt som er både filosofisk og teologisk: Blir norske aviser mer uavhengige etter døden?

Kommentar

De norske avisene som mottar produksjonsstøtte er som kjent dessverre ikke uavhengige av staten og kulturdepartementet. Dette synspunktet kan alle få bekreftet ved å lese den forsiktige kritikken som er rettet mot kulturministeren i disse avisene etter at Thorhild Widvey annonserte at hun ville kutte pressestøtten med femti millioner kroner, eller med nærmere en sjettedel. Siden aviser som Dagsavisen, Nationen, Vårt Land og Klassekampen mangler uavhengighet, og dessuten sikkert er redd for å miste resten av støtten, fikk ministeren i stedet støtte og ros for sitt budsjett.

Not. Vi er selvsagt ikke Nord-Korea. De meningsbærende avisene er nok økonomisk avhengige av pressestøtten, men de er likevel politisk uavhengige av kulturministeren. Derfor blir det så galt når Thorhild Widvey blander kortene i sitt forsøk på å forsvare kuttene. «Selv om vi har tradisjoner med å leve med en statssubsidiert presse i Norge, vil avisene bli mer redaksjonelt uavhengige dersom de blir mindre økonomisk avhengige av staten», hevdet Widvey. Her kan det kanskje nevnes at norske partier, som for eksempel Høyre og Frp, mottar store beløp i statsstøtte. Vil ikke partiet Høyre da være mer uavhengig av staten dersom regjeringen kuttet i partistøtten? Det må jo finnes et marked for Høyrepolitikk også.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Partiene mottar partistøtte fordi de utfører en viktig oppgave i vårt demokrati og for vår offentlige debatt. Statlig finansiering gir partiene større uavhengighet enn fullfinansiering fra private interesser ville gjort. Det er ikke urimelig å anta at offentlig støtte gjør avisene mer redaksjonelt uavhengige enn om de skulle fullfinansieres i markedet. TVNorge, TV3 og deres nisjekanaler er eksempler på helkommersielle, markedsfinansierte medier. Etter Widveys tankegang er de redaksjonelt uavhengige. De har gode inntekter. Men si gjerne ifra hvis du noen gang ser en nyhetssending på noen av dem.

I realiteten lever norske aviser av abonnementsinntekter, løssalg og annonseinntekter. I tillegg mottar så noen norske aviser direkte produksjonsstøtte. Dagbladet er ikke en av dem. Med synkende opplag synker inntektene av avissalget. Samtidig stuper nå annonseinntektene. Men verken kulturministeren eller andre jubler over at avisene slik blir mer redaksjonelt uavhengige av sine annonsører. Alle skjønner at mindre inntekter gir dårligere aviser.

Tidligere var det slik at den populære journalistikken intern-subsidierte den viktige journalistikken. Men nå, på nett, dekomponeres den nyhetspakken en klassisk avis var. Hvis avisene fortsatt vil tjene penger i et krympende marked må de levere mer av den journalistikken som ennå er mest lønnsom, og produsere mindre av dyr journalistikk som ikke lar seg forsvare økonomisk. I en slik situasjon vil statlig støtte øke den redaksjonelle uavhengigheten for de avisene som er heldig nok til å motta den, ikke minke den.

Når konservative Adresseavisen i Trondheim på lederplass skriver at tidspunktet for forslagene ikke kunne vært dårligere, bør Widvey lytte. Avisa skriver også at mediepolitikken må baseres på virkeligheten, ikke på ideologiske kjepphester og at kulturministeren handler mot bedre vitende. Det er sterke ord.

Sannheten er nok at kuttet i produksjonsstøtten er en rituell markering. Meningen er at KrF og Venstre skal bruke sine forhandlings-sjetonger på å kjøpe de meningsbærende avisene fri fra døden i markedet. Ikke engang Frp har særlig lyst til å ta livet av lokalavisene. På Stortinget finnes det også en forståelse for nødvendigheten av nullmoms også på digitale plattformer. Men regjeringens plan er at samarbeidspartiene skal få lov å redde regjeringens mediepolitikk og samtidig ta regningen for moroa.

Dette betyr ikke at dagens produksjonsstøtte er den beste mulige støtteordningen for god journalistikk og bredde i redaksjonelle miljøer. Slik Widvey argumenterer for en mediepolitikk som for lengst har gått ut på dato, er også produksjonsstøtten best tilpasset en medievirkelighet som ikke lenger finnes.

Ordningen må endres, men ikke med øks. Den må simpelthen forandres for å bevares Det er kulturministerens ansvar å formulere en ny mediepolitikk, der den direkte støtten organiseres slik at den bidrar til endringsvilje og samtidig sikrer eksistensen av en variert presse av høy kvalitet. Generell nullmoms er et nødvendig bidrag til dette.