TID FOR LANDSMØTE: Jonas Gahr Støre møtte i dag pressen før helgas landsmøte. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
TID FOR LANDSMØTE: Jonas Gahr Støre møtte i dag pressen før helgas landsmøte. Foto: Bjørn Langsem / DagbladetVis mer

Forandrer litt, bevarer mest

Tiden for selvransakelse i Arbeiderpartiet er over.

Kommentar

På det som ligger an til å bli et uvanlig harmonisk landsmøte, skal Arbeiderpartiet i helga finpusse og spisse partiprogrammet før høstens stortingsvalg.

Konfliktsakene er få, men strategien klar: Partiet skal hente velgere på arbeid til alle, reduserte forskjeller, motstand mot sentralisering, og motstand mot privatisering.

Til tross for at partiet ifølge meningsmålinger har mistet om lag 185.000 velgere siden oktober i fjor, en tilbakegang på 4,8 prosentpoeng, var det en optimistisk statsministerkandidat som i dag møtte pressen. Jonas Gahr Støre tror på valgseier. Egen oppslutning er ikke irrelevant, men partiet ser ut til å leve med et valgresultat et stykke opp på trettitallet, så lenge det betyr regjeringsskifte.

Det er ikke usannsynlig at det er slik det blir. Selv om Arbeiderpartiet går tilbake, er Senterpartiet store nok til at Støre kan se seg til både høyre og venstre for å få flertall for ny regjering.

Men, selv om meningsmålingene tilsynelatende ikke tar nattesøvnen fra statsministerkandidaten: Til helga starter alvoret. Tiden for selvransakelse etter åtte år i regjering, med påfølgende valgnederlag, er over. Høyttenkning og uklare posisjoner må være en saga blott hvis partiet skal vinne folkets gunst.

Etter flere år med anklager om tåkeprat og «seminar», er det interessant å se hvor partiet har landet. Hvilket prosjekt byr de på?

Selv om hele partiledelsen er skiftet ut, flere unge og ferske talenter løftet opp i nye talspersonroller, og noen nyvinninger har funnet veien inn til programkomiteen, er Støres Arbeiderparti til å kjenne igjen. Både metodisk (det blir ingen revolusjon med Arbeiderpartiet ved makten) og politisk.

De kommer sannsynligvis, mot AUFs vilje, å gå til valg på en konsekvensutredning av oljeutvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja. Skattepolitikken ble spikret i januar, og nærmer seg 2013-nivået med museskritt, selv om den ikke reverserer alle regjeringens skattekutt. Og de lover kraftigere lut fra det offentlige for å gjøre noe med arbeidsledigheten.

Av det nye vi kan vente oss, finner vi et høyst nødvendig, dog moderat, asylopprør fra deler av partiet. Særlig angående forholdene i asylmottak for enslige mindreårige asylsøkere.

Men, det er også interessant å se hva som fortsatt er uklart. Et av stridstemaene på landsmøtet er et forslag om å gjeninnføre arveavgiften. Sannsynligvis kommer forslaget til å falle - ikke fordi det ikke er et flertall for en slik avgift, men fordi partiet tre år etter den ble fjernet av Solberg-regjeringen, fortsatt ikke har evnet å lage en ny modell.

Det å stille til valg på innføring av en upopulær avgift man ikke vet hvordan vil se ut er for risikabelt, selv for et parti med et solid utgangspunkt. Det nærmeste man kommer skatt på arv blir derfor en økt formuesskatt, som også skal sørge for en slags skattlegging av bolig i tillegg til nettopp formue. Fra et parti som nesten konstant har kritisert Solberg-regjeringens skattepolitikk, bør man kunne forvente mer innovasjon enn som så.

Videre ser det ut til at partiet overordnet legger opp kommunikasjonen i to spor. Det første går på saksnivå (arbeid, skatt, skole og helse). Det andre er et slags ideologisk forsvarsverk mot høyrepopulismen som har grepet Europa og USA. Ved å invitere KrF og Venstre over til den andre siden, vil Arbeiderpartiet demme opp for FrP og høyrepopulisme i Norge.

Det er, slik Civita-leder Kristin Clemet påpekte på Twitter i dag, forståelig at Arbeiderpartiet vil samarbeide med KrF. For å sikre flertall, ikke bare ved dette valget, men også ved de neste, er det risikabelt å være avhengig av SVs og Sps oppslutning. Clemet ser derfor på høyrepopulisme-begrunnelsen som et vikarierende argument for å ta regjeringsmakten fra Høyre, noe hun kan ha rett i. Sosialdemokraters frykt for å bli politisk utradert, er nok likevel høyst reell. Om velgerne finner forklaringen troverdig, gjenstår å se.

Alt i alt er Arbeiderpartiets strategi en gambling: For det første satser de på at landsmøtet vil løfte dem noen prosentpoeng på målingene. Skjer ikke det, er det uklart hva som er partiets plan B hvis de skulle begynne å falle. For det andre går de til valg på økte skatter, noe som er nødvendig, men risikabelt. Det blir ikke lett å overbevise en skattetrøtt middelklasse om å bidra mer.

For det tredje kan det bli tøft for partiet å forklare hvor mye forandring det egentlig blir her i landet med Senterpartiet og KrF som mulige samarbeidspartnere. Og sist, men ikke minst, kan fallende nasjonale arbeidsledighetstall true beskrivelsen om at Solberg og regjeringen ikke bryr seg om arbeidsledigheten. Til tross for at virkeligheten er mer nyansert enn som så.

Når Jonas Gahr Støre på søndag skal oppsummere partiets politikk, er det mye som tyder på at han kan låne fra tidligere regjeringskollega Sigbjørn Johnsen: Nå er katta ute av sekken. Og den katta kjenner vi igjen.