Illustrasjon: Anette Moi/BYHANDS
Illustrasjon: Anette Moi/BYHANDSVis mer

HELGEKOMMENTAREN

Forandring er vanskelig å se i Russland, men plutselig er våren her

Den lunkne krigen.

Meninger

Første gang jeg sto på Den røde plass var 28. mai 1987. Vi var en gjeng skoleelever på klassetur, og som seg hør og bør i bakrus. Moskva virket uendelig og uforanderlig.

Vi tok et blikk på den berømte plassen, som var mer grå enn rød, Lenin-mausoleet, der det balsamerte liket av revolusjonslederen, lå og Kremls murer.

«Ja, her skjer det ikke stort», sa vi og tuslet tilbake til hotellet.

Et par timer senere landet den tyske nittenåringen Mathias Rust småflyet sitt på plassen. Begivenheten ble en verdenssensasjon og symbol på at jernteppet var i ferd med å rakne.

Uten at vi oppfattet stort, sank den kommunistiske verden i havet. Millioner av russere ønsket forandring: et bedre liv, med frihet og varer i butikkene.

Da jeg kom tilbake til Moskva åtte år senere var byen forandret. Nyrike forretningsmenn med bunker av dollarsedler på innerlommene dominerte restaurantene. Kontrastene mellom nye mercedeser og allmenn fattigdom var grell.

Voksesmerter, mente de fleste, også russerne. I Moskva presenterte jeg en håndbok for å observere valg. Tanken var at et fungerende demokrati ville sørge for jevnere fordeling, rettigheter og genuine forbedringer for russere flest.

Det hørtes fint ut, men bak kulissene foregikk et gigantisk ran. Statlig eiendom ble privatisert før Russland hadde fungerende domstoler. For å hindre totalitært tilbakefall, ønsket russiske ledere å dele ut kortene på nytt så raskt som mulig.

Hensikten var god, men konsekvensen var at noen få hensynsløse menn, de såkalte oligarkene, satt igjen med Russlands ressurser, mens devaluering og inflasjon rammet vanlige folk. Forandringen folk hadde ønsket seg resulterte i plyndring og gangstervelde.

Voksesmertene førte til misdannelser som preger Europa i dag. Før demokratiske valg og domstoler kunne gjenopprette balansen, ble de tatt under kontroll av myndighetene.

I dag er valgene uten innhold, mens domstolene er selektive med justisen. Gjenvalget av Vladimir Putin for et par uker siden viste dette. Reelle utfordrere ble utestengt, mens kandidatene som stilte var uten muligheter til å nå opp.

I snart 20 år har Putin vært garantisten for at oligarkenes makt skal bestå. Selv om mange russere opplevde stor økonomisk fremgang i årene frem mot 2008, endret ikke fordelingsnøkkelen seg. Forskjellene mellom fattig og rik er større i Russland enn i noe annet utviklet land, inkludert USA og Kina.

Den franske økonomen Tomas Piketty har konkludert med at oligarkenes rikdommer i utlandet er større enn hva samtlige russere eier i selve Russland

Stjålne penger investeres i Vesten i stedet for å bidra til vekst i Russland. Systemet, som russerne kaller det, er korrupt og vilkårlig, men samtidig forunderlig stabilt.

«Ekstrem ulikhet virker å være akseptabelt i Russland, så lenge milliardærer og oligarker viser lojalitet til den russiske stat og det som oppfattes som nasjonale interesser», skriver Piketty. Ytre fiender er en forutsetning for stabiliteten.

«En sterk president for et sterkt land» er Putins slagord. Styrke er legitimitet i en skummel verden. Annekteringen av Krim viste at Russland fremdeles er et land å regne med. Han kan ikke tilgi forræderi, sier Putin. Dødeligheten er høy blant hans kritikere, også de som har flyktet til utandet.

Den nye hybridkrigen er verken varm eller kald. Den er lunken. At vesten er ute etter å tvinge Russland i kne, forklarer hvorfor Russland må trakassere og invadere nabolandene. At Russland bruker propaganda og hacking mot USA er svar på vestens valgobservatører og dopingjegere.

Systemet hviler også på frykten for forandring. Russere som opplevde kaoset på nittitallet, vil tenke seg om to ganger før de går ut på gata for å kjempe for revolusjon. Samtidig kommer nye generasjoner til som verken har denne erfaringen eller den sovjetiske forsiktigheten i blodet.

Meningsmålingene viser at Putin har størst oppslutning blant de unge, men spørsmålet er hvordan tallene skal tolkes. Samtidig som nesten åtti prosent støtter Putin, ønsker åtti prosent forandring og flesteparten endog «radikal forandring» . Dette henger ikke sammen.

En gruppe unge russiske aktivister var i Oslo da norske organisasjoner holdt Putin-valgvake for to uker siden . De ønsket en ny sosial kontrakt, sa de. Forandring for dem betydde at vanlige folk fikk en større del av kaka og slapp å være redde for politiet.

Beskjeden deres til naboland som Norge var klar: Russland er mer enn Putin. Innfør sanksjoner mot oligarker som er involvert i kriminalitet. Stans hvitvaskingen av Russlands penger. Gi Putin et spark i pungen. Tiden for å investere i et fredeligere og mer rettferdig Russland etter Putin er nå.

Putins rikmannsstat virker like evig som Moskva fremsto for oss for 31 år siden. Botox gjør presidentens panne like glatt som Lenins balsamerte ansikt. Men historien viser at småfly kan lande på Den røde plass og at forandring da kan skje raskt.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook