ULIKE MUILGHETER: Det er vondt å se at barn vokser opp med så ulike muligheter, skriver Anne Marte Blindheim. Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad/ Scanpix.
ULIKE MUILGHETER: Det er vondt å se at barn vokser opp med så ulike muligheter, skriver Anne Marte Blindheim. Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad/ Scanpix.Vis mer

Forbanna i fønsteret

Økonomisk segregering av barn gjør meg til sint nabokjerring, både analogt og digitalt, skriver Anne Marte Blindheim.

Fra mitt kjøkkenvindu på Sagene ser jeg at barn i Oslo segregeres etter foreldrenes sosiale og økonomiske bakgrunn. Og at de som styrer byen gjør for lite for å motvirke det. Det opprører meg.

Min reaksjon har noe å gjøre med min bakgrunn. Jeg kommer fra ei industribygd i vest. Et egalitært samfunn der hver familie har enebolig, bil og drar på sydenferie hver sommer. Av de som gikk på mitt kull i skolen, kan jeg ikke komme på én eneste som falt utenfor. Vi hadde nesten bare én riking, Jens Petter. Han var av den faderlige sorten som hver jul ga arbeiderne bonus. Etter ham har bygda 940 arbeidsplasser, bro, utebasseng og Ekornes cup.

Da jeg flyttet til Oslo i 2002, spurte jeg en ny bekjent hvor hun kom fra. «Nordstrand», svarte hun. «Å, er ikke det i øst», sa jeg, ute etter å plassere henne geografisk. «Jo, men det er liksom østkantens vestkant, da, kan du si», sa venninnen, en smule snurt. Jeg kjente til øst/vest-skillet, men skjønte plutselig at det stikker dypt. Etter ti år har jeg sett mer av det. Min samboer er fra Lambertseter. Historiene om de som gikk på hans kull er ikke like entydig positive som mine. Og nå opplever jeg ulikhetene som mor og nabo i indre øst.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Forskjellene i hovedstaden er grundig dokumentert av NRK. Ulikhetene er systematiske og gjenspeiles i forventet levealder, sykefravær, yrkesdeltakelse, inntekt, skoleprestasjoner og antall kommunale boliger. Oslo er byen med flest fattige barn. I mitt nabolag er det en typisk indre øst-befolkning, en god miks av etnisiteter og sosiale lag. Noen bor i leilighet, andre i hus, noen i kommunal bolig. Barna i parken har et godt fellesskap på tvers av alt, men minoritetsbarna leker mye for seg selv. Når de ringer på til sine helnorske venner, er disse ofte ikke hjemme. De er på SFO, og etterpå er det fotball og teater.

NRK har vist at skolene med flest minoritetsspråklige, har lavest SFO-deltakelse. Ved Tøyen skole er deltakelsen på tre prosent blant fjerdeklassingene. Da de hadde gratis SFO, var det fullt belegg. Tendensen med lav deltakelse i barnehage, SFO og fritidsaktiviteter blant de med dårlig råd, lav utdanning, ikke-vestlig bakgrunn, er dokumentert i rapporter fra SSB og det regjeringsoppnevnte Østbergutvalget. Økonomi er ikke hele forklaringen, men flere barn får bli med på leken dersom leken er gratis. Slik har det vist seg å være når det gjelder de minste. I 2006 startet et prosjekt med gratis kjernetid for fire- og femåringer i bydeler med høy minoritetsandel. Antallet barnehagebarn økte kraftig.

Ap og SV vil utvide dette prosjektet. SV ønsker i tillegg gratis SFO. Gratis kjernetid ble anbefalt av fordelingsutvalget i 2009, gratis SFO av Østbergutvalget i 2010. Begge tiltakene harmonerer med prinsippene om gratis utdanning og likhet. Høyre og Frp har ikke dette på programmet. I media har de ikke klart å synliggjøre alternative krafttiltak for å bekjempe barnefattigdom. Tvert om ser det ut til at Høyrebyråd Torger Ødegaard prioriterer å skyte ned forslagene fra venstresida. Hans kollega Øystein Sundelin gjør meg enda mer skuffet. Overfor NRK nekter han å tro at prisen på SFO kan være et problem. De framstår som lite interessert i problemstillingen.

Hovedproblemet med gratisprosjekter er at de koster staten millioner og milliarder. En mulig løsning kan være å gjøre barnehage og SFO gratis for de som har dårligst råd, og la oss andre betale. Satsene er allerede differensiert, det er noe folk godtar. Eller kanskje trenger vi å investere i en heldagsskole, med teori, gym, mat og valgfrie aktiviteter, fordi kunnskap og ferdigheter er så mye mer enn bare tall og bokstaver.

Et annet problem er at gratis barnehageplass ikke nødvendigvis gir uttelling på språk og integrering dersom de ansatte snakker dårlig norsk og det bare går minoritetsbarn i barnehagen. Ap-politiker Jan Bøhler foreslår å fordele minoritetsbarna jevnt utover. Men barn bør få gå i sitt nærmiljø eller der foreldrene ønsker å ha dem. Bussing av småbarn er lite aktuelt. Når det gjelder befolkningssammensetning kommer ikke politikerne unna det at byen må mikses bedre. Bomiljøer og bydeler må bli mindre ensartede, mer varierte. Det krever flere og billigere boliger også i vest.

Sagene har den fine miksen. Det er flott å se barna i parken leke og lære av hverandre. Samtidig er det vondt å se at de vokser opp med ulike muligheter. Norge har ikke råd til å la noen falle utenfor, vi trenger alle. Innenforskap begynner når barna er små, med vennskap, språk, kultur, lek og læring. Høyreleder Erna Solberg vil være «myk mama». Skal hun og hennes Høyre være en god mor for Oslos barn, kan hun ikke omgi seg med «harde papas». Om hun ikke vil oppgi daglig omsorg for Oslo, bør hun kna dem, eller finne seg en Jens Petter. Min hjembygds store sønn og filantrop var høyremann.