Forberedt på krig?

FORSVARET: Amerikansk macho krigerideologi er på full fart inn i det norske Forsvaret.

Joar Skjevdal.
Psykolog/
Underdirektør

Sjef avdeling for Lederutvikling og personlig vekst

Forsvarets institutt for ledelse

DETTE ER EN bekymringsmelding. Med begrunnelse i jakten på penger som kan brukes til å utruste internasjonale innsatsstyrker, kutter Forsvaret nå ut forskning på menneskelige faktorer knyttet til ledelse av operasjoner, reduserer satsningen på lederutvikling, kutter ut faget ledelse ved stabstudiet for kommende toppsjefer og kutter ut undervisning om de psykologiske og menneskelige faktorer knyttet til ledelse av operasjoner i sin interne masterutdanning. Man overlater til små og sårbare miljøer og eventuell personlige idealisme på krigsskolene å opprettholde et forsknings- og undervisningstilbud med tanke på både de harde, fagmilitære aspektene- og de psykologiske menneskelige aspektene ved ledelse av militære operasjoner.

Jeg ser en tendens til at man i det norske Forsvaret er i ferd med å etterligne en rigid amerikansk krigerideologi preget av ensidig instrumentalitet og et «image» av usårbarhet og machoidealer. Denne ideologien er i ferd med å fortrenge et helhetlig menneskesyn og en fleksibel treningspedagogikk som norske militære utdanningsinstitusjoner og forskningsmiljøer de siste ti-årene har utviklet, et menneskesyn og en pedagogikk dypt forankret i den norske kultur og tradisjon.

DET ER GRUNN til å spørre: Er det frykten for å bli oppfattet som «myk» hvis man vedstår seg sitt følelsesliv og sin menneskelighet, som fremdeles preger deler av vårt offiserskorps? Er det illusjonen om bare å være sterk og usårbar som fremdeles rir menn og kvinner i det norske Forsvaret? Tror man det er mulig å være leder i en såkalt «treblokkskrig» - høyintensiv krigføring, tillitskapende arbeid blant lokalbefolkninger og støtte til hjelpeorganisasjoner - uten å ta hensyn til kunnskap om menneskelige og psykologiske faktorer?

På godt og vondt styres menneskelig atferd av sterke følelser. Evnen til fleksibel regulering av følelser er avgjørende i menneskelig samspill og i vårt forhold til oss selv. Dette gjelder særlig i situasjoner hvor vi utfordres på det sterkeste, slik som i krise og krig. Men i Forsvaret har det oppstått en uheldig ideologisk uenighet med hensyn til hvordan trening, videreutvikling og vedlikehold av norske offiserers atferd skal foregå.

«GOD GAMMELDAGS amerikansk herding», altså øvelse og trening i å stenge ute uønskede utslag av menneskelighet på en rigid måte i ekstreme situasjoner, blir av Forsvarets øverste ledelse satt opp mot tilnærminger som i tillegg øver evnen til å registrere, tolerere og uttrykke reaksjoner på en fleksibel måte når situasjonen tillater det. Et slikt ensidig menneskesyn er bekymringsfullt da evnen til fleksibel regulering av normale menneskelige reaksjoner er livsnødvendig for aktørene i krig og krise for

1) å opprettholde psykisk helse

under og etter operasjoner, og

2) for optimal beslutningstaking

under selve oppdraget.

Forsvaret er i dag helt avhengig av gjenbruk, sogar hyppigere gjenbruk, av personellet etter tjeneste i krigs- og krisesituasjoner. Vi har ikke tilgang til stadig nye menneskelige ressurser etter en bruk-og-kast mentalitet. Forsvaret er blitt mindre i volum og mer spesialisert. Det er derfor grunn til å spørre: Hvor mange «Tønne-saker», «Bondevik-sykmeldinger», «Per Mathias Høgmo,er» eller FN-offiserer med post traumatiske stressymptomer må vi oppleve, før alle aksepterer at menneskers natur, inklusive uniformerte menneskers, påvirkes av emosjonelle krefter i tillegg til tankekraft og handlekraft? Sniker det seg inn en frykt for at karrieren settes på spill hvis «de andre gutta» - og særlig den militære toppledelsen - får greie på at vi har følelser?

EVNEN TIL Å SKILLE mellom «harde» og «myke» situasjoner, er kritisk for hver og en av oss. Men hvilket annet sted enn i Forsvaret er det viktigere å kunne skille mellom situasjoner hvor den ultimate styrke og hardhet må «gå i front» og situasjoner hvor de mer sårbare sider ved menneskenaturen må få tid og rom? Det siste betinger at offiseren er trent i å registrere og uttrykke sine egne og andres følelsesmessige tilstand. I et miljø hvor en ensidig «kjekk-og-grei» holdning råder, lagres følelsesmessige spenninger i stedet fortløpende. Det fører til stress, utbrenthet og irrasjonell atferd. Det er et dårlig utgangspunkt for yrkesmilitære som skal kombinere karrierelang operativ tjeneste med familieliv.

DET ER EN AV GRUNNENE TIL at ledelse og fokus på mellommenneskelige relasjoner bør ha en sentral plass i utdannings- og treningsprogrammet til alle offiserer og ledere gjennom hele karrieren, ved siden av ren militærfaglige teori og ferdigheter. Ikke minst sjefer på høyt nivå - elitelederne og rollemodellene - bør få anledning til å vedlikeholde og videreutvikle sin evne til å regulere følelser og relasjoner fleksibelt for å holde seg på toppen. Hvis ikke mister de sin troverdighet utad og akkumulerer stress innad. Det er i ferd med å skje.

I TILEGG til helseaspektet har fleksibel regulering av følelser en viktig funksjon i den operative løsning av oppdraget. Aldri har bruk av norsk militærmakt stilt så store krav til både logisk og følelsesmessig forståelse av motparter og samarbeidspartnere som dagens internasjonale konfliktsituasjoner. Forskningen viser at de følelsesmessige prosessene går raskere og således ligger et hestehode foran de verbale og tankemessige prosesser i vår organisme. Hvis den operative beslutningstaker ikke er bevisst de følelsesmessige prosesser vil han mangle informasjon om selve motivasjonen for egen og andres atferd. Beslutningstaker vil være i følelsenes vold. Dette gjelder generelt, men særlig i krise og krig.

Å lede og forvalte mennesker, liv og død krever modne og vise mennesker. Å utvikle og foredle sin menneskelighet tar et liv. Forsvaret er i ferd med å få et troverdighetsproblem når hensynet til kuler og krutt settes foran hensynet til karrierelang lederutvikling og forberedelse på de menneskelige aspektene ved ledelse, før, under og etter internasjonale oppdrag.

SATT PÅ SPISSEN: Er det slik at man ønsker norske soldater og offiserer med et «ugjennomtrengelig kroppspanser» og en karakter der man generelt ikke er bevisst sine egne og andres følelser? Eller ønsker man soldater og offiserer som også evner å ha kontakt med - og fleksibelt kan regulere - sine følelser og atferd i samhandling med andre? Spørsmålet er retorisk, fordi vi selvfølgelig ønsker det siste. Men det krever en åpen debatt om styrende ideologi blant politikere og forsvarsfolk. Hansken er med dette kastet.