ENDRINGER I HOLDNINGER: Den monomane islamofobe retorikken leder ikke automatisk til gjennomførte planer om å sprenge og skyte. Men det er urimelig å tro at økt utbredelse av et slikt verdensbilde ikke leder til endringer i holdninger og handlingsmønstre, skriver Ali Esbati.  Foto: Lars Eivind Bones/Dagbladet
ENDRINGER I HOLDNINGER: Den monomane islamofobe retorikken leder ikke automatisk til gjennomførte planer om å sprenge og skyte. Men det er urimelig å tro at økt utbredelse av et slikt verdensbilde ikke leder til endringer i holdninger og handlingsmønstre, skriver Ali Esbati. Foto: Lars Eivind Bones/DagbladetVis mer

Forbi Breivik

- Muslimhatet påvirker livene våre, også alle de dager det ikke er massemord.

Når rettsaken mot Anders Behring Breivik innledes på mandag er det sikkert mange som ønsker at 22 juli-terroren endelig skal kunne få en avslutning. Som en av de overlevende fra Utøya har jeg lett for å forstå en sånn lengsel. Et rettsoppgjør er ytterligere et skritt i arbeidet med å gå videre i livet.

På et annet plan ønsker jeg at rettsaken snarere skal være en begynnelse. At diskusjonen om de uhyrlige hendelsene i løpet av en blodig sommerdag skal ta seg forbi Breviks person og psyke, og finne veien inn i en forståelse av vår samtid.

Jeg har også stor forståelse for at mange drar et lettelsens sukk over at Breiviks egen redegjørelse i den første uken av rettsaken ikke skal tv-overføres til allmenheten. Utgreiinger om hvordan voksne og barn metodisk ble myrdet og lemlestet, et intet lettfordøyelig materiale. Samtidig er det all grunn til å anta at Breivik kommer til å bruke mye av sin taletid til politiske begrunnelser for hvorfor terroren var «nødvendig». De resonnementene er det, etter mitt syn, synd at ikke flere får høre på direkten.

Breiviks politiske rettferdiggjøring - slik den hittil har kommet til uttrykk i hans «manifest» og i politiavhørene - bygger på et verdensbilde som deles av langt flere. Man kan velge å være opptatt av eiendommelige særegenheter i hans politiske univers, men da gjør man seg blind for de bærende pilarene i konstruksjonen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Breivik ser islam som noe essensielt irrasjonelt, stillestående og i motsetning til alt vestlig. Og islam er her noe mer enn en religion. Det er ingen teologisk kritikk vi har å gjøre med, men en forståelse der religion, kultur og etnisitet er sammenfiltret.

Han ser muslimer som kollektive bærere av et okkupasjonsprosjekt - å «islamisere» Vesten.

Han ser denne «islamiseringen» foregå i så godt som hver eneste handling der muslimer gjør seg synlige eller krever rettigheter i samfunnet - det begynner med halalkjøtt og slutter med kulturell undergang.

Og i denne pågående sivilisasjonskrigen ser han forræderne som de aller farligste. Det er de «politisk korrekte» blant politikere, journalister og kommentatorer - de som ønsker seg «multikulturalisme».

Dette er helt grunnleggende elementer i en antimuslimsk retorikk som de siste 10 årene har forandret det politiske landskapet i Europa. De høyrepopulistiske og høyreradikale europeiske partiene er seg i mellom svært ulike. Men denne hetsretorikken mot muslimer er felles for så godt som alle. Samtidig er ikke dette standpunkter som kan isoleres til disse partiene. Den virkelig store forandringen er at en rekke etablerte politiske krefter har tatt over problemformuleringene. Den insinuasjonstunge valgkampen som Frankrikes president Sarkozy driver i dag, ville for 20 år siden blitt oppfattet som sjokkerende høyreekstrem i de fleste vesteuropeiske land.

Jeg tror faktisk at det hadde vært velgjørende for nordmenn å få Breiviks politiske propaganda rett inn i tv-stua. Det ville vært klargjørende og vekkende å høre den konspirative, antimuslimske retorikken - framført i en rettsal der et massemord skal avhandles. For vi har blitt altfor vant til å i stedet høre denne typen retorikk fra parlamentariske talerstoler, i alarmistiske kronikker i store medier, og gjennom endeløse tirader av «kommentarer» til nær sagt hvilken som helst artikkel på nettet.

Den monomane islamofobe retorikken leder ikke automatisk til gjennomførte planer om å sprenge og skyte. Men det er urimelig å tro at økt utbredelse av et slikt verdensbilde ikke leder til endringer i holdninger og handlingsmønstre. Og det påvirker dermed samfunnet vårt og livene våre, også alle de dager det ikke er massemord.

Slike påpekninger møtes ofte av autopilothenvisninger til ytringsfrihet og advarsler om sensur. Reaksjonene på AUF-leder Eskil Pedersens forsiktige oppfordring til “ytringsansvar” er bare ett eksempel. Men oppfordringen til å ta ansvar for et annet debattklima er motsatsen til sensur. Nettopp fordi vi ikke bør overlate til staten å motvirke ubehagelige politiske tendenser, kreves en større innsikt i at det råder dragkamp om debattens utgangspunkter, avveininger og fokus. Nyhetssaker er alltid vinklet. Debatten i mediene er alltid redigert. Spørsmålet er altså ikke om dette skal skje, men hvordan.

I dag er det få som ser det som et problem at «debatter» om «jødebolsjevismen» ikke er på dagsorden i aviser og etermedier. Samme sak med rasebiologiske overveielser i familie- eller helsepolitikken. Dette skiller dagens samfunnsdebatt fra tidligere epoker. Det er ikke en innskrenking av ytringsfriheten, men derimot resultatet av et historisk opparbeidet sosialt anstendighetsnivå.

Hetsen mot muslimer påvirker naturligvis ikke «bare« mennesker som ser ut sånn som meg. Terroren den 22 juli viste dette i sin aller mest ekstreme form. Men det offentlige ordskiftet fordreies daglig av den kollektive problematiseringen av muslimer. Vi har de siste årene ført debatter om velferdsstatens holdbarhet utfra befolkningens framtidige etniske sammensetning. I premissene for en sånn diskusjon finnes en del implisitte antakelser. Dels at innvandrere er enhetlige og uforanderlige. Dels at de selv er bærere av de samfunnsproblemene som rammer dem - det kan være lavere sysselsetting eller høyere fattigdom. Og dels at dette er noe arvelig, at også ufødte personer er bærere av problemene.

I den offentlige samtalen er samtidig overgangene mellom «utenlandsk», «ikke-vestlig» og «muslimsk bakgrunn» flytende - i alle fall når diskusjonen dreier seg om problemer.

Slik var det også når Dagbladet (og andre) i mars slo alarm om at «i 2040 har nesten halvparten av Oslos befolkning innvandrerbakgrunn». Dette scenariet ble kommentert av Siv Jensen, som var «bekymret» og mente at vi «burde ha tatt tak i dette for lenge siden»: Vi skal altså bekymret diskutere hva som kunne ha blitt gjort og burde gjøres for at Oslo i framtiden ikke skal få så mange innbyggere med foreldre født i Sverige, Somalia eller Spania. At det er muslimene man egentlig synes er problemet, behøver man ikke skrive ut. Dagbladets førstnevnte artikkel illustreres av to voksne kvinner og en jente, fotografert bakfra, så det eneste man ser er at de bærer muslimsk hodeplagg. Siv Jensen klargjør for sikkerhets skyld at det er innvandringen fra «den tredje verden» som er problematisk: «Det byr på utfordringer med kulturforskjeller. Det ser vi allerede i en del europeiske land, med sosial uro og voldsbruk som følge av voksende klasseskiller.»

Det er et godt eksempel på hvordan sentrale problemer i Europa, og resultatene av en markedsfundamentalistisk politikk - som Frp for øvrig er ivrige tilhengere av i Norge - avledes til «kulturforskjeller».

Signalet som en slik stadig pågående «debatt» sender ut er jo: Muslimer er i bunn og grunn et problem. Hvordan skal du som muslim best unngå å være et problem - bortsett fra at det ikke skal være for mange av folk som er som deg?

Min følelse av trygghet og samhørighet påvirkes direkte av den typen malende mistenkeliggjøring. Men også indirekte, av innsikten om at debattklimaet spiller en rolle for å trigge handlinger hos de aller mest hatefulle. Vi vet dette fra så mye annen hatkriminalitet. Ord har virkning.

Jeg kom fra Iran til et trygt og vennlig Sverige i 1986. På begynnelsen av 1990-tallet blusset det opp en hatsk innvandringsdebatt. Samtidig begynte en mann å skyte på innvandrere, med et gevær som hadde lasersikte. Han kom til å bli kalt Lasermannen. De fleste av oss «svartskallar» opplevde at det fantes en sammenheng. Det ble bekreftet når Lasermannen senere selv fortalte. Han syns at det ble snakket så mye om problemene som innvandrerne førte med seg, men ingen gjorde jo noe.

Jeg var ikke en av dem som ble truffet av Lasermannens kuler. Og jeg unnslapp, denne gangen med noen få meter og sekunder, Breiviks. Men samfunnsklimaet kan man ikke unnslippe, eller løpe vekk fra. Den virkelige tryggheten skaper man derfor gjennom å endre på samfunnet. Det er en sånn begynnelse og fortsettelse jeg håper at rettssaken kan bli.