HETSET: «som å plassere en gullring i trynet på en gris» skrev en på Merete Hodnes Facebook-side. Faksimile.
HETSET: «som å plassere en gullring i trynet på en gris» skrev en på Merete Hodnes Facebook-side. Faksimile.Vis mer

Forbilde i hijab

Kritikerne bør se annerledes på ukas mest debatterte hijab-bærer.

Kommentar

Hijab-motstanderne har hatt fest i sosiale medier denne uka, med utgangspunkt i en politianmeldelse av grov trakassering. Mange uttrykker at den grove hetsen mot Sahfana M. Ali er uakseptabel, men synes tilsynelatende det er viktigere å forklare hvor ufattelig provoserte de er over at hun har fått brodert et sjal hun vil bruke som hijab til den nye bunaden sin. Raseriet handler om bunadspolitikk, om kvinners rettigheter og snikislamisering.

De burde heller se Ali som et integreringspolitisk forbilde. Stavanger-kvinnen kom til Norge som barn, er gift, har barn og er så engasjert i lokalsamfunnet at hun er en framtredende politiker i hjembyen. Hun har fått seg bunad for å markere at hun er norsk og uttrykke kjærlighet til hjemstedet sitt. Det er flott, selv om hun i voksen alder bestemte seg for å bære hijab.

Norske bunader har dessuten alltid vært internasjonale. Da de først ble laget, brukte man det vakreste man fikk tak i, enten det var kinesisk silke eller engelsk ullbrokade. Fargene kom gjerne fra India og Midtøsten. Bunadene er ofte også konstruert av enkeltplagg fra flere distrikter.

De mange hodeplaggene, som kone-lin og skaut, har sitt opphav i middelalderen. De var rett og slett mote fra det gamle Bysants, nå Istanbul i Tyrkia. Slik oppsto også hijaben.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Begge slørene har fått religiøse og moralske begrunnelser. I gamle dager var utslått hår nærmest usømmelig, noe bare de prostituerte gjorde. Gifte kvinner brukte koneskaut, mange av dem til forveksling lik det vi er vant til å tenke på som en hijab. Enkelte steder i Norge måtte kvinner som hadde havnet i uløkka bære egne hodeplagg for å synliggjøre skam. Slik er det heldigvis ikke lenger, med unntak av i noen små, kristne miljøer, kan norske kvinner stort sett kle seg akkurat som de vil.

Hijabens posisjon er derfor forskjellig fra skautets. Enkelte steder, og i enkelte familier, blir kvinner tvunget til å dekke seg til. Det er selvsagt forkastelig. Men det er altså ikke situasjonen i denne saken. Sahfana M. Ali har gjort et selvstendig valg som voksen kvinne, det er vel ingen grunn til å tro at hennes norske ektemann ville tvunget henne til å bruke hijab. Hun ønsker selv å bruke hodeplagget til daglig.

Rent bunadspolitisk er det ikke mer forkastelig å bruke en bunadshijab til bunaden enn å bruke solbriller, en bunadsparaply, et bunadslips eller en hundebunad. Mora mi bruker både koneskaut og bunadsvanter, faren min har bunadslips. Jeg tar ofte på meg røde strømper, selv om jeg har vært gift lenge.

Det autoriserte bunadspolitiet, Norsk institutt for bunad og folkedrakt, omtaler hodeplaggene som tradisjonelt noe av det viktigste ved bunaden og har flere ganger uttrykt støtte til bruk av hijab til bunader. Historisk passer det nemlig ganske godt.

Integrering er et hedersord, men det handler om både politikk og holdninger. Et sivilisert samfunn tvinger ikke alle til å være like, enten det gjelder bruk av hijab eller bunad. De som definerer det norske så snevert at det vil bli ødelagt av fremmedkulturell interaksjon, har både dårlig selvtillit og lav historiekunnskap.

En vellykket integrering kjennetegnes av yrkesdeltakelse, engasjement i lokalsamfunnet og interaksjon mellom minoritet og majoritet. Sahfana M. Ali er et strålende eksempel på dette, uavhengig av hva hun har på seg. Derfor bør hun hylles, ikke hetses.