Forbilledlig om Ulven

Vil Tor Ulven bli lest av våre barnebarn og oldebarn? Torunn Borge og Henning Hagerup er ikke i tvil.

«Han er et av de få norske forfatternavnene fra vår tid som med nesten 100% sikkerhet kommer til å lyse for seinere generasjoner,» slår Borge og Hagerup fast i sin Ulven-monografi.

Så sikker er nå ikke jeg. Noen stor leserkrets har Ulven aldri hatt, og han vil neppe noensinne få det. Forutsetningen for at hans diktning skal kunne leve videre, er at den holdes varm av profesjonelle lesere gjennom artikler og studier som avdekker forfatterskapets utvilsomme kvaliteter.

En slik studie er denne boka. På fortrinnlig vis åpner Borge og Hagerup (B & H) opp dørene til et forfatterskap som for mange kan forekomme lukket, trekker linjer innad i verket og utad mot andre verk, gir bud på lesemåter som utdyper forståelsen, og formår på dette viset å gi et samlende bilde av en sammensatt forfatterpersonlighet. Med brede litteraturhistoriske kunnskaper og et skarpt analytisk blikk går B & H til verket. Dessuten skriver de godt - variert, levende og oppfinnsomt. Denne monografien må regnes som en av de beste om en nyere norsk forfatter.

Selvmord

Det ligger i kortene at den utgang Ulvens liv fikk, har virket styrende inn på framstillingen, og dette desto mer fordi B & H kjente forfatteren personlig. «Skjelett & hjerte» er ingen biografi, men B & H bringer de nødvendige opplysninger som kan kaste lys over forfatterskapet, uten å grafse. Når en forfatter begår selvmord, er det lett å lese forfatterskapet i lys av dette. Men man kan også velge å gå den annen vei: å trekke fram sider ved verket som bekrefter livet snarere enn peker mot beslutningen om frivillig å forlate det.

B & H har valgt den siste framgangsmåten. Kanskje har de gått for langt, selv om de bringer mange teksteksempler som belegg for sin påstand om at livsangst og dødsdrift ikke er altdominerende i verket. På den annen side legger de ikke skjul på desperasjonen, illusjonsløsheten, pessimismen og misantropien. Tvert imot framhever de stadig Ulvens tragiske livssyn, samtidig som de med rette peker på at «mye uvurderlig litteratur er blitt til som et resultat av transformert eksistensiell panikk og eksistensielt svartsyn». Av naturlige grunner føler vi et behov for å verge oss mot det totale svartsyn - enten vi møter det hos Ulven eller hos Beckett. Slike vergemekanismer er på spill i B & Hs lesninger, og annerledes kan det ikke være. I en viss forstand trygler vel den mest svartsynte pessimist om at han ikke skal bli tatt på alvor.

Tragisk modernist

Fra første til siste bok var Ulven en av våre store dødsdiktere, hevder B & H. Jo, han var en vanitasdikter som gikk selv de mest dødsfikserte barokkdiktere en høy gang. Og det er i barokken vi finner en av forutsetningene. Ulvens form var ikke barokk, men billedspråket og livsholdningen var det. Som tragisk modernist skrev han selvsagt mot en moderne horisont der angst- og forgjengelighetsmotivene er knyttet til en moderne fremmedgjøringsproblematikk. Men hos Ulven framstår ikke fremmedgjøringen som en spesifikk moderne, men som en transhistorisk erfaringsmodus. For ham er f.eks. barokken i like høy grad samtid, eller nær fortid, som dagen i går.

Disse og en hel rekke andre tilknytningspunkter går B & H grundig inn på. I forbifarten punkterer de også diverse myter, blant andre den at Ulven bare vant gjenklang i en liten krets av innvidde. I sin gjennomgang av kritikken viser de tvert imot at Ulven etter hvert fikk en svært positiv mottakelse.

Mot det dominerende bildet av den mørke Ulven framhever de videre den humor som stedvis dukker opp. Og kanskje viktigst av alt: med en velvalgt formulering beskriver de Ulven som «en glefsende humanist» og argumenterer overbevisende for at denne humanisme ikke er uforenlig med Ulvens tragiske illusjonsløshet.

Dette er et kjernepunkt - både i forfatterskapet og i denne monografien. Det mest interessante spørsmålet dreier seg ikke om hvor total Ulven og andre misantropers desillusjon var, men om hvilke implikasjoner denne har for oss som lesere og fortolkere. Var hans forfatterskap bare et vitnemål om en privat katastrofebevissthet, ville det knapt påkalle annet enn sykejournalens interesse.

Genial diktning

B & H tilslutter seg Deleuze og Guattari og deres kriterier for hva genial diktning er: «Politikken som [den] gjennomsyres av, og gleden [den] formidler.» Videre kaller de enhver lesning som reduserer geniet til eksempelvis angst, tragedie eller individuell sak for platt eller nevrotisk. De som ikke leser [Nietzsche, Kafka, Beckett] med masser av ufrivillig latter og politiske rystelser, deformerer alt sammen.»

I sin monografi oppfordrer B & H oss til å lese Ulven på samme vis. De underslår ikke angsten og tragedien, men forholder seg ikke til den som en individuell sak - like lite som forfatteren Ulven gjorde det. Nettopp derved har de gjort sitt for å holde forfatterskapet levende.