Forbløffende hastverk

Pretensiøs reiseroman om unge, utålmodige og uvitende amerikanere.

BOK: Det mest forbløffende med Dave Eggers' roman «Dere skal merke vår hastighet» er designen på omslaget. Historien begynner på innbindingen, med store bokstaver forteller den at «ALT DETTE FOREGÅR (...) FØR MUTTERN OG JEG DRUKNET (...)

Amerikanske Dave Eggers vakte berettiget oppsikt med sin debutbok i år 2000, den selvbiografiske «Et forbløffende talentfullt, dypt rystende verk». Hans andre bok, som altså er en roman, henvender seg forhåpentligvis ikke direkte til kritikerne allerede i tittelen, slik den første gjorde.

Om det er hastighet/hastverk som gjør den foreliggende utgivelsen til noe langt mindre interessant, skal være usagt. Jeg tror snarere det er mangel på innhold.

Stort talent

Dave Eggers er åpenbart et stort talent med en formuleringsevne som er misunnelsesverdig. Her skriver han i en stil som gir klare assosiasjoner til JD Salingers klassiske «The Catcher in the Rye». Sporadisk gjenkjenner man også Hemingways korthogne observasjoner, kanskje fordi dette er ei bok om sure sokker og afrikanske landskaper, altså om en guttetur.

Men mest iler tankene hen til «The Ugly American» - ikke romanen, men fenomenet. Det handlet opprinnelig om amerikansk arroganse overfor resten av verden. I vår tid og særlig blant enkelte yngre turister har det utviklet seg til en utagerende uvitenhet om resten av verden. Hovedpersonene i Eggers' roman omtaler baltere som skandinaver og er høylytt forbauset over at de nesten ser ut som folk hjemme i Midtvesten. Duh!

Verdig trengende

Jeg-personen i boka er 27-årige Will som er blitt rik på å ha skrudd i ei lyspære, dvs. bildet av ham er blitt logoen på millioner av lyspærepakker. Han har titusener av dollar på bankkontoen, og han orker ikke tanken på å ha dem der. Will sliter med to alvorlige problemer. Hans ene bestevenn, Jack, er nettopp omkommet i en bilulykke. Selv er han overfalt av et par brutale kjemper på et lager og har et ansikt som ei ustekt kjøttkake.

Will tilkaller sin andre bestevenn, Hand, for å dra jorda rundt på sju dager. Målet er å gi bort så mye penger som mulig til verdig trengende. Turen går til steder hvor amerikanere ikke trenger visum; til Senegal, Marokko, mellomlanding i London, videre til Estland, Latvia, mellomlanding i København og til USA og Mexico.

Det er relativt uinteressant å lese om hvor gutta til enhver tid befinner seg; de er i et eller annet konturløst «utland», på et hotellrom, i en bar, i et leiebilfirma eller på en flyplass. Hele tida kjører de seg vill. Av og til spør de om veien for å få sjansen til å gi bort penger til veiviseren. Eller de teiper penger fast på et esel, graver dem ned som en skatt osv. Egentlig - hvis man skal legge en politisk eller moralsk målestokk til grunn, og det skal man jo ikke - er det ganske pinlig å bevitne dette selvbevisste jyplingstresset.

Hastige hopp

Den manglende evnen til kontakt eller empati med lokalbefolkningen kompenseres med gutteaktige stunts som å hoppe fra bilen til ei kjerre i fart, eller hoppe mellom tretoppene i en skog.

Teksten består for en stor del av dialog, avbrutt av Wills indre monolog som ofte kommenterer og motsier dialogen.

Mot slutten av boka blir Wills fortellerstemme mer intens. Men hans filosoferinger bringer bare kuriøse svar på hastighetens begrunnelse. Og de er det knapt verd å merke seg.

Dave Eggers bør faktisk haste videre fra dette hvileskjæret av ei andrebok.