Forbløffende Prøysen

Spennende variasjon over Prøysens temaer.

CD: Lars-Lillo Stenberg synger Prøysen? I utgangspunktet er det all grunn til å være skeptisk. Frogner møter Præstvegen - hvordan skal dette gå? Klarer De Lillos-vokalisten å forene sin utpregede Frogner-r med en bred Hedmark-dialekt? Jo da, miraklet skjer. By og land møtes. I første låt synger Lars Lillo-Stenberg «Lille måltrost» omtrent som om den skulle vært Paul McCartneys «Blackbird», et grep han seinere gjentar med «Helene Harefrøken». Dette er en Beatles-inspirasjon som for øvrig dukker opp flere ganger på plata og bidrar til å gi sangene nytt liv - ikke fordi vokalisten leter etter en ny tyngde og hittil ukjent i budskapet - men fordi han setter det inn i en personlig musikalsk ramme som de ikke har vært i før.

Lillebror

Låt nummer to, «Lillebrors vise» oppleves enda sterkere. Lillo-Stenberg åpner intimt - slik hele plata er det - og drar deretter sangen inn i et heftig rock\'n roll-landskap. Sangen får en ny vektlegging. Plutselig oppdager du melankolien i den; nemlig dette at Lillebror skal miste det han har i dag. Han har det bare akkurat nå. Visa blir en sang som handler like mye om tap som om Lillebrors sensasjonelle smågutt-egenskaper. Ved siden av evergreens som «Blåklokkevikua» og «Julekveldsvisa» har Lillo-Stenberg tatt med noen av Prøysens sterkeste eksistensielle viser; sanger som «Eventyr», «Slipesteinsvalsen», «Visa om løgna» og «Det er vondt», de to siste overbevisende tonsatt av ham selv. Her handler det om død og smerte, noe sangeren helt innlysende er klar over. Hans lyse stemme har strøk av moll på denne plata

Møte mellom poeter

Lars Lillo-Stenberg gir ellers nytt liv til flere av de kjente melodiene til Finn Ludt, Bjarne Amdahl, Robert Normann og Johan Øyan ved å forsyne dem med et oppfinnsomt, kontrasterende akkordmønster. Dette er i det hele tatt et forbløffende friskt møte mellom to raffinerte, folkelige poeter, til tider bedrøvede, til tider fulle av undring over livet, det merkverdige. Denne CD-en kiler seg inn mellom alle tidligere Prøysen-tolkninger og finner sin egen hylle. Dette er like langt fra Nora Brockstedt som det er fra Jørn Simen Øverlis politisk betonte varianter. Lillo-Stenberg drar sangene inn i sitt eget magiske «bakvendtland». Måtte han få mange lyttere.