Forbruk eller kunnskap

Norges oljeproduksjon gir bekymringer på flere måter, ikke minst når det gjelder miljøet, slik kronikken «Oljebud for framtida» diskuterer (Dagbladet 29.06). Dessuten er det etiske betenkeligheter ved å investere oljepenger i utenlandske aksjeselskaper med forbindelse til kasinoer, tobakk, alkohol og våpen, og som også påviselig bryter menneskerettighetene og opererer i skatteparadiser. I det siste er det videre blitt påvist at en del av våre penger ender i statsobligasjoner hos land som driver krigføring. Det gir bismak at det er slik vi forsøker å trygge etterslekten.

Det var på slutten av 1990-tallet at Norge tok et endelig steg for å sikre sin framtid som oljenasjon. Dermed ble oljefondet (Statens pensjonsfond – utland) etablert i 1995. Som sjef for sin første regjering, fikk Jens Stoltenberg gehør for at framtidige pensjoner er bedre sikret ved å investere oljen i det internasjonale pengemarkedet enn ved å la seinere politiske diskusjoner avgjøre hvordan denne naturressursen best kan tjene vår etterslekt.

Økonomene har klart å skape stor politisk enighet om handlingsregelen som krever at staten bare kan bruke 4 % av oljefondet innenlands av frykt for sterk rentevekst. Men med den eksplosive økningen i Norges oljeinntekter bygger fondet seg opp langt raskere enn forventet og er nå på ufattelige 2000 mrd. Regjeringen brukte derfor 7 mrd. mindre enn 4 % i dette års statsbudsjett. Fristelsen til offentlig bruk av oljepenger innenlands er likevel stor og enkelte partier som FrP presser på.

Økonomiprofessor Jostein Aarrestad hevder i en kronikk (Aftenposten 13.06) at han har funnet løsningen på dette problemet. Han vil at 25 % av oljeinntektene skal gå til privat forbruk, dvs. årlig kr. 4000 pr. innbygger. Dette er nødvendig for «kompetanseheving i finansiell folkeopplysning», som han mener vil dempe presset på offentlig overforbruk av oljepenger, og dermed redusere inflasjonen og gi bærekraftig forvaltning av pensjonsfondet.

Forslaget minner om noe en annen økonomiprofessor, Kjetil Storesletten, publiserte i 2007 under tittelen: «Er alle økonomer festbremser?» Det virke som om begge professorer støtter FrP-folkets ønske om å bruke mer oljepenger privat, det være seg til hjemlig luksus eller solferier. Aarrestad hevder riktignok at for de mindre bemidlede vil kr. 4000 være effektivt som fattigdomsbekjempelse, og for høyinntektsgruppene spiller beløpet ingen rolle. Men de fleste i vårt land, som verken kan kalles fattige eller svært rike, klare seg nok bra uten disse pengene. Enda mer forvirrende blir det når Aarrestad påpeker at det er mange udekte behov på viktige samfunnsområder, samtidig som han ønsker å dempe offentlig forbruk av oljeinntektene.

Å investere i kunnskap synes forunderlig nok fjernt fra de to professorenes tanker, til tross for deres antatte økonomiske innsikt. Staten har jo nettopp nå en enestående mulighet til å bruke oljepenger på kunnskapsutvikling for å løse både aktuelle og framtidige samfunnsbehov. Fremskritt bygger i de fleste sammenhenger på forskning og utvikling (FoU).

Med stor usikkerhet i verdensøkonomien kan oljefondet raskt smuldre bort. For ikke lenge siden ble 100 mrd. borte nærmest over natten. Dessuten faller nordsjøproduksjonen raskt, og våre reserver tappes i høyt tempo. Når olje og gass om kanskje 30-40 år er uttømt, kan ikke vår etterslekt klare seg bare som rentenister. Da må Norge være klar til omstilling med nyutvikling som drivkraft. Grunnvollen til et stadig mer kunnskapsbasert samfunn må bygges nå innen teknologi, naturvitenskap og biomedisin. Men årets statsbudsjett viser liten politisk vilje til å investere for framtida sammenliknet med våre naboers satsing. Vi sakker akterut når det gjelder innsats i FoU.

Forskningsfondet skulle være en stabil sikkerhet for politisk uavhengig og forutsigbar utvikling innen FoU. Årets budsjett ga en økning på 10 %, slik at fondet kommer opp i 66 mrd. Partier utenom regjeringen innser at dette er for lite, og Venstre foreslår en økning til 150 mrd., noe som ville gi mer avkastning til langsiktig FoU.

I en årrekke har jeg ivret for å flytte 5 % av pensjonsfondet til forskningsfondet, noe som vil tilsi en overføring på 100 mrd. – interessant nok samme oljebeløp som nylig forduftet. Men ingen politiker eller økonom har turt å støtte mitt forslag av respekt for handlingsregelen. Dette i kontrast til det lille landet Qatar som har avsatt inntektene fra en hel oljebrønn til forskning og utdanning.

Forskningsminister Tora Aasland er klar over forslaget, men framhever at det møter motstand i resten av statsrådskollegiet. Trolig er det fåfengt å kjempe videre for en slik overføring til et innenlands fond. Jeg har derfor nylig overfor Aasland fremmet ideen om å bruke oljepenger til et forskningsfond i utlandet. Dette ville ikke være i konflikt med handlingsregelen. Forskningsrådet har påvist et behov for 20 mrd. til å styrke infrastrukturen i norske forskningsmiljøer, og innkjøp av utstyr kan dekkes av et slikt utenlandsfond. Det samme kan Norges kontingent på 9 mrd. for å delta i EUs rammeprogram for forskning.

Årets kontingent til EU ble dekket av forskningsfondets avkastning, stikk i strid med Stortingets vilje fra 1999 om å bruke avkastningen primært til fri grunnforskning. Kristin Halvorsen lovet tidlig i sin statsrådsperiode å finne de nødvendige pengene til regjeringens målsetting om å investere 3 % av BNP i FoU; men det var vel ikke meningen å gi med den ene hånden for så å ta tilbake med den andre?

Aasland står overfor store oppgaver. «Tiden er inne til å øke oppmerksomheten mot framtidige generasjoner og styrke forskningen som kan rette opp dagens skjeve kurs,» uttaler Anne Middelfart, leder for Leger i vitenskapelige stillinger. Dessverre er den viktige stortingsmeldingen om forskerrekruttering utsatt på ubestemt tid, trolig fordi Aasland ikke har fått de nødvendige bevilgninger på plass.

Vi har nå en forskningsminister med vilje til å gjøre en god innsats for norsk forskning. Det at hun som ferskt medlem av statsrådskollegiet lyktes med å øke basisbevilgningen til universiteter og høyskoler med 143 millioner i årets reviderte statsbudsjett, viser at hun kan kjempe. Men dette beløpet kompenserer bare delvis for vår tidligere forskningsministers berømmelige kutt (hvileskjæret).

Likevel er Aaslands styrke et godt signal for neste års forskningsbudsjett og selv er hun optimist. Dessuten har hun vært flink til å møte forskningsmiljøene og analysere deres behov. Dessverre har ikke media vært særlig opptatt av denne innsatsen. En fersk undersøkelse rapporterte at under 10 % av de spurte visste at Aasland er forskningsminister.

Et utenlandsfond for forskning kan altså på flere måter løse Aaslands økonomiske problemer, og trolig også stoppe det dramatiske fallet av norske forskere som drar ut for å lære, ved å tilby dem bedre kår. Fondet vil dessuten kunne brukes til å lokke utenlandske toppforskere til Norge, noe våre vitenskapelige miljøer har god bruk for.