Forbruk og moralisme

FORBRUK: Eivind Stø, Pål Strandbakken og Harald Throne-Holst fra Statens institutt for forbruksforskning skriver en intelligent kronikk i Dagbladet 28.11. De påpeker at lykken i rike land ikke øker i takt med forbruket, men at det likevel er frigjørende å kunne reise til fjerne land, spise mye kjøtt, og bygge seg romslige hus og hytter. Men for mye Boeing, biff og store boliger bidrar dessverre til å undergrave vårt eget samfunn. Derfor må vi ikke møte folk med moralisme, sier forskerne.

Men det er uklart hva de tre legger i moralisme – og hva de i stedet vil møte folk med. Moralisme kan være å dytte politiske problemer over på enkeltindividet, slik Helen Bjørnøy forsøkte: Hun oppfordret folk til å fly mindre.

Få følger det rådet når toget fra Oslo til Bergen kanskje er dobbelt så dyrt og tar mer enn dobbelt så lang tid som flyet – og når regjeringen som Bjørnøy selv var en del av, ikke har noen planer om å endre på misforholdet. Moralisme kan også være å kreve noe som ikke er moralsk begrunnet: Å følge konvensjonelle kleskoder eller at folk skal avstå fra å skeie ut med tradisjonell mat og drikke i jula.

Derimot ligger svaret på miljøkrisen i den grunnleggende, nærmest universelle moralen: Du skal ikke skade andre. Det kan ikke lenger bare gjelde «din neste» som du møter personlig, men like mye mennesker i fattige land og kommende generasjoner. Vi har full frihet til forbrukstrivsel, reising, all slags utfoldelse – innenfor grensene for hva klimaet og andre økosystemer tåler. Men enhver nasjon må gi avkall på trivelig forbruk som sprenger disse grensene – skjønt trivselen ved overforbruk nok ofte bygger på fortrengning av hva vi påfører egne etterkommere.

At det norske forbruket på viktige områder må ned, ikke opp, selv der det betyr at vi må gi avkall på noe, er antagelig en innsikt som møter økende forståelse. Men dessverre ikke hos regjeringen Stoltenberg, som i sin iver etter å «forstå og anerkjenne det dynamiske ved forbruket», trolig vil sette ny rekord i klimautslipp i 2008.