Økt forbruk gir ikke nødvendigvis større livskvalitet. Det er ingen sammenheng mellom størrelsen på pølsene, bilene og diamantene på den ene siden og opplevelsen av lykke og kjærlighet på den andre. Dette bildet er i ferd med å feste seg som en vitenskapelig sannhet, og utgjør det optimistiske grunnlaget for å frakople livskvaliteten fra forbruksveksten. I hvilken grad kan denne påstanden bekreftes av vitenskapelige undersøkelser? Er det ikke noen sammenheng mellom økt kjøpekraft og individuell opplevelse av lykke? Det er vår bestemte oppfatning at sammenhengen mellom forbruksnivå og livskvalitet er mer komplisert. Å erkjenne at dette er komplisert synes å være en forutsetning for å komme opp med en politikk som er noe annet enn fordømmelse av vanlige folks liv.

At livskvaliteten ikke nødvendigvis øker i takt med kjøpekraften er de siste åra dokumentert av Hellevik i MMIs Norsk Monitor (se for eksempel Samfunnsspeilet 4/2004), og det er et av hovedpoengene i en rekke overbevisende innlegg av Steinar Lem i Framtiden i våre hender. Kjærligheten, lykken og livskvaliteten er ikke til salgs. Det er andre spørsmål enn penger og forbruk som er avgjørende når vi skal gjøre opp status over våre liv.