Forbruk skaper lykke

Økt forbruk gir ikke nødvendigvis større livskvalitet. Det er ingen sammenheng mellom størrelsen på pølsene, bilene og diamantene på den ene siden og opplevelsen av lykke og kjærlighet på den andre. Dette bildet er i ferd med å feste seg som en vitenskapelig sannhet, og utgjør det optimistiske grunnlaget for å frakople livskvaliteten fra forbruksveksten. I hvilken grad kan denne påstanden bekreftes av vitenskapelige undersøkelser? Er det ikke noen sammenheng mellom økt kjøpekraft og individuell opplevelse av lykke? Det er vår bestemte oppfatning at sammenhengen mellom forbruksnivå og livskvalitet er mer komplisert. Å erkjenne at dette er komplisert synes å være en forutsetning for å komme opp med en politikk som er noe annet enn fordømmelse av vanlige folks liv.

At livskvaliteten ikke nødvendigvis øker i takt med kjøpekraften er de siste åra dokumentert av Hellevik i MMIs Norsk Monitor (se for eksempel Samfunnsspeilet 4/2004), og det er et av hovedpoengene i en rekke overbevisende innlegg av Steinar Lem i Framtiden i våre hender. Kjærligheten, lykken og livskvaliteten er ikke til salgs. Det er andre spørsmål enn penger og forbruk som er avgjørende når vi skal gjøre opp status over våre liv.

Likevel er denne erkjennelsen åpenbart ikke nok til å snu eller begrense forbruksveksten, verken i den rike eller fattige delen av verden. Den tilslutningen som paroler om nødvendigheten av å redusere forbruket i den rike verden får i meningsmålinger, er neppe tilstrekkelig til å forankre en ny og radikal politisk praksis. Det er fordi deler av forbruket helt klart har økt livskvaliteten til moderne mennesker og økt deres handlefrihet. Hele 85 % av miljøbelastningen ved forbruket er knyttet opp til hovedområdene transport, mat og energi i husholdningene, ofte spissformulert som Bil, Biff og Bolig. La oss se på et eksempel innenfor hvert av disse tre områdene for å illustrere vårt poeng.

En av de største utfordringene vi står overfor innenfor boligsektoren er at antall kvadratmeter per person har økt dramatisk de siste tiåra, og fortsetter å øke. Delvis skyldes dette at nye boliger blir vesentlig større enn tidligere, og delvis skyldes det at husholdningene blir mindre. Dette er imidlertid et ikke-spørsmål i miljødebatten. Det er fullt ut legitimt å foreslå energisparing, varmepumper og bedre isolering av gamle og nye boliger, men det er ikke legitimt å begrense størrelsen på boligene. Hvorfor ikke? Fordi større boliger oppfattes som en klar standardheving og gir økt livskvalitet. Det er ikke et ideal å bo trangt, verken for foreldre eller barn. For et par generasjoner siden var dette imidlertid helt vanlig i Norge, men ingen ønsker seg tilbake dit. Dersom vi hever blikket til den internasjonale arenaen, kan vi kanskje ane hvilke scenarier vi står ovenfor om forholdsvis kort tid.

Tradisjonelt har vi vært vant til at store deler av maten vi spiser er lokal og sesongbasert. Norge har riktignok i større grad enn andre land lenge vært avhengig av en betydelig import av viktige matvarer. I den globaliserte verden har imidlertid transporten på mange områder opphevet forutsetningen om vekstsesonger. Det finnes alltids et sted på kloden hvor det er sesong for jordbær, appelsiner, epler og asparges. Den langreiste maten representerer et stort miljøproblem, om transporten skjer ved fly, båt eller bil. Vårt poeng er at globaliseringen her har økt forbrukernes valgfrihet betydelig og styrket livskvaliteten. Dette er vi nødt til å ta hensyn til dersom vi ønsker å begrense antallet kilometer som matvarene reiser fra jord til bord.

Dette bildet blir også enda tydeligere når det gjelder personlig transport. Bilen har klart hatt en frigjørende funksjon, både på arbeid og fritid. De billige flyreisene har gjort det mulig for store deler av ungdommen å oppleve fremmede kulturer. Solhungrige nordboere har fått muligheter til å reise til Syden, og de kulturelle hovedstedene i Europa er overbefolket av turister som vil oppleve tradisjonene i Barcelona, Firenze, Praha, Krakow og Dublin. Det er nok for sterkt å si at denne individuelle og kollektive friheten til å reise gjør folk lykkelige, men at det kan ha en positiv betydning for livskvaliteten er vi nødt til å forstå. Verden har åpnet seg for store forbrukergrupper, og denne friheten ønsker vi å beholde. I en undersøkelse fra i fjor høst uttalte et flertall av norske forbrukere at de var villige til redusere både bilbruken og energibruken i husholdningen, men var ikke på samme måten interessert i å begrense de individuelle flyreisene.

Det problemet vi står ovenfor er at økningen av det individuelle forbruket i mange sammenhenger virker frigjørende og øker livskvaliteten; men at dette samme forbruket ikke er bærekraftig i miljømessig forstand, særlig ikke når vi trekker inn den globale dimensjonen. De voksende økonomiene i Brasil, Kina og India vil sprenge rammene for jordas energibruk og ressurser. Vi kan bare opprettholde vårt forbruk ved at milliardene i den tredje verden holdes utenfor, og det er ingen gode argumenter for en slik urettferdig ressursfordeling.

Derfor er det riktig å prøve å frakople den individuelle livskvaliteten fra forbruksveksten. Men dette kan ikke skje ved at vi i utgangspunktet benekter at det individuelle forbruket har positive betydninger for den enkelte lykke og livskvalitet. Problemet består i at vår individuelle frihet går ut over andres frihet, og at vår rett til å velge i dag hindrer valgfrihet i morgen. Vi er derfor nødt til å møte vanlige folk med andre typer av argumenter enn moralisme.

I sin bok «Collapse» beskriver Jared Diamond hvordan tidligere samfunn har gått til grunne, selv om de er klar over at de er i ferd med å gjøre det. De skjønner hvorfor det går galt, men makter ikke å skape et kollektivt handlingsrom for å endre praksis. Vi er nå muligens i en situasjon som likner. Det har, så langt, vært stor tro på at teknologien på sikt vil løse miljøproblemene. Vi har imidlertid erfart at de teknologiske gevinstene i de fleste sammenhenger er blitt spist opp av økt forbruk. Dagens slagord er å skape vinn-vinn-situasjoner. Det er imidlertid god grunn til å tro at dersom vi makter å ta miljøproblemene alvorlig, så vil vi merke de høyst nødvendige tiltakene i hverdagslivet til hver enkelt av oss. Det vil påvirke vårt forbruk av biff, bil og bolig.

De miljømessige problemene assosiert med forbruk kan ikke løses av teknologiske innovasjoner alene, ei heller ved individuell oppofrelse og askese. For å gjøre noe med de negative miljømessige sidene ved vår livsstil, er vi nødt til å forstå og anerkjenne det dynamiske ved forbruket.