Forbrukeren i oss

Når den blåblå regjeringen så smått begynner å få fasong, kan den få en flying start. Den appellerer aktivt til den store middelklassen, skriver Stein Aabø.

FRIR: Siv Jensen og Erna Solberg gleder seg over valgresultatet og regjeringsforhandlingene og frir til middelklassen. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
FRIR: Siv Jensen og Erna Solberg gleder seg over valgresultatet og regjeringsforhandlingene og frir til middelklassen. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer
Meninger

Vi har alle et sett med roller som har ulike behov. Bilisten har andre behov enn syklisten selv om mange av oss er begge deler. I tillegg har vi et dusin andre roller. Far, sønn, bror ektemann, svoger, ansatt, sjef, arbeidsgiver. Hvilken rolle som er fremst når vi går til stemmeurnen varierer. Velgeren i oss er ingen dominerende rolle. Den bruker 60- 70 prosent av den voksne befolkning hvert annet år og når vi en sjelden gang blir oppringt av meningsmålingsinstitutter. Da forsøker vi å gjøre oss opp en mening. Kjenner etter hva magen sier, føler på den umiddelbare sympatien, hvem vi har tillit til og hvem vi mener ikke fortjener fire nye år. Bare de færreste tenker på helheten, regnestykket som skal gå opp, samfunnsøkonomien og handlingsregelen.

Dette har Frp vært seg bevisst i alle år. Partiet har appellert til forbrukeren i oss. Det har vært bilistenes parti, for brede veier og lave bensinpriser og mot bomringer. Det har vært harryhandlernes parti, for billigere alkohol, tobakk og svineribbe. Frp har vært de eldres beste venn, for lovfestet rett til sykehjemsplass. Det har vært den fryktsommes parti, den delen av vår sjel som er redd for kriminelle og asylsøkere i nabolaget. Og så videre.

Høyre er den ambisiøse foreldrerollens parti, for fritt skolevalg, den utålmodige pasientens parti, for fritt behandlingsvalg, den formuenes parti mot formuesskatt. Begge høyrepartier er mot unødvendige byråkrater og unødvendige regler, mot unødige mellomledd som fylkespolitikere og altfor mange Sp-ordførere i små kommuner. Både Erna Solberg og Siv Jensen har villet sette grenser for politikk. De appellerer til hver enkelts fornuft. Dette klarer vi selv. Vi trenger ingen formyndere som skal bestemme for oss. Vi - det vil si markedet - er bedre egnet enn politikere til å ta beslutninger.

Arbeiderpartiet har appellert til arbeidstakeren i oss. Den som i likhet med bedrifter trenger forutsigbare rammevilkår, ryddig økonomi for å få lån i banken, lønn til salt i maten, et arbeid å gå til i morgen, overtidsbetaling for ekstrasjauing, sykelønn når arbeidsgiveren har presset oss i kne og ferie fra tid til annen. Gjennom sitt samarbeid med LO har Ap bidratt til å skape et inntrykk av at «LO skal med», når det vedtatte slagordet er «Alle skal med».

Senterpartiet har i pakt med sin natur fridd til et enda smalere segment i vårt indre, den perifere beboer, den utsatte, den ansatte i landbruksnæringen, den tillitsvalgte på lokalnivå, tjenesteprodusenten på bygda, den forlatte odelsgutten, den statsstøtteavhengige produsenten, den avmektige småbruker, Kjell Aukrusts Ludvik-skikkelse i vårt indre.

KrF forsøker å lokke fram anstendigheten i oss. Partiet appellerer til nestekjærligheten, til menneskeverdet, til det ufødte liv og andre som ikke kan gjøre seg forhåpninger om å komme i flertall. Litt på samme måte som SV, som alltid er på de fattiges side i kamp mot gjerrige sosialdemokrater, egoistiske kapitalister og skattevegreren i oss alle.

Glemmer jeg Venstre, nå igjen? Venstre appellerer til liberaleren i oss, som i likhet med Frp-eren hater tøvete forbud, som har en rev bak øret, men kjemper imot CO{-2}-utslipp. Men nå har Venstre og KrF valgt å si fra seg makt i frykt for at de i regjering kunne gjøre vold på sine uplettede sjeler. Isteden har de overlatt til markedsverstingene å råde grunnen.

De raske løfter, som alt har kommet, om skattelettelser og reduksjon i formuesskatten, større satsing på samferdsel, privatisering av helse- og skoletjenester, appellerer til den store norske middelklassen, som helst vil velge, helst stå foran i køen og ikke bakerst, komme raskt fram, betale riktig pris framfor å ta til takke med fellesskapets standardtjenester og understøtte komplisert regelverk, tungrodd byråkrati, hissige kulturarbeidere, døgenikter, unnasluntrere, sykmeldte og trygdemisbrukere.

Forbrukeren i oss vil alltid være i dundrende flertall. Forbrukeren i oss er den sjelsdelen som har lommeboka nærmest hjertet. Vi har lært oss å sette pris på alt og til å gjøre enda riktigere valg av strømleverandør, pensjonsleverandør, drivstoffleverandør, drømmekvinne og boligstrøk.

Men vi har som nevnt flere roller. De fleste av oss er arbeidstakere. En del av oss er «byråkrater». Ganske mange jobber i offentlig sektor. Professor i statsvitenskap Bent Sofus Tranøy skrev i Klassekampen sist lørdag om alle angrep som blir rettet mot folk som han. Som offentlig ansatt føler han seg utsatt for mobbing og forakt fra mennesker som ellers ville satt sitt liv på spill for å forsvare andre utsatte grupper. Det råder, blant ellers antatt fornuftige mennesker, en forakt for det offentlige, skriver Tranøy. Det får være hans trøst at han og hans like ofte er journalisters kilder, de fremste til å lage krøll for politikerne. Det er deres beste forsvar mot høyrebølgen vi nå er en del av.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.