Forbrytelse og poesi

TORGERSEN: Fredrik Fasting Torgersen ble i 1958 som kjent trippeldømt i Eidsivating lagmannsrett til livsvarig innesperring og ti års sikring, for voldtektsforsøk, drap og brannstiftelse i Skippergata i Oslo - ikke alle vet at han har en identitet som forfatter og poet. Torgersen har med sine «varige svekkede sjelsevner» (ifølge den rettspsykiatriske ekspertise) skrevet seks bøker i ulike genrer; roman, beretning og fire diktsamlinger (den første med redaksjon ved Jens Bjørneboe), og han er representert med dikt i flere antologier, bl.a. i Kjell Heggelunds og Jan Erik Volds (red.) «Moderne norsk lyrikk. Frie vers 1890-1980» fra 1985.Torgersens dikt burde ha en viss litteraturhistorisk interesse, tatt i betrakting redaktørenes dikteriske rang, men også fordi Torgersens altfor lite belyste produksjon står i en særstilling i Norge med sitt søkelys på lov og rett og urett, makt og vold, forbrytelse og straff; i hans dikt skildres dessuten retts- og fengselsvesenet av en som har kjent systemene på kroppen.Ikke desto mindre: Torgersens forfatterskap blir konsekvent ignorert i samtlige norske litteraturhistorier. I retten derimot ble hans dikt underlagt den sakkyndige ekspertise. En psykiater tok på seg rollen som litteraturkritiker: «Det later ikke til at han (Torgersen) i det hele tatt har interessert seg for noe annet arbeide enn noen ubehjelpelige forsøk på... diktning uten rim og rytme». Er det forbrytersk å være modernist?

DET ER ALTSÅ dårlig med sekundærlitteratur om Torgersens diktning. I Willy Dahls «Dødens fortellere: Den norske kriminal- og spenningslitteraturens historie» (1993) er Torgersens roman «Hevnen» (1978) riktignok kommet med i tittelregisteret, men den er ikke omtalt i teksten og navnet er feilskrevet. (Skal være Fredrik F. Torgersen, ikke Fredrik R. Torgersen). Det er imidlertid interessant å merke seg at boken blir plassert i kriminalromangenren, all den stund den åpenbart kan leses som en nøkkelroman om Torgersen-saken. Er politi- og påtalemaktas drapsteori i Torgersen-saken som en kriminalroman? Forfatteren André Bjerke mente det, men han gjorde samtidig oppmerksom på at det var «verdens elendigste kriminalfortelling» (Jf. «Mordet i Skippergaten» i «Djevelens omgangsfelle og andre essays» fra 1974). Det dreier seg nemlig om en sannsynlighetssprengende drapshypotese, der aktoratets morder bl.a. skal ha dratt hjem etter fyrstikker for å kunne tenne på liket - en distanse på over tre - 3 - kilometer fra åstedet og sentrums fyrstikkselgerstrøk!Jeg må si det som det er: Fredrik Fasting Torgersen er mer overbevisende som forfatter enn som forbryter.