Forbrytelse og roman

Interessante tidsbilder løfter pratsom roman

BOK: Gunnar Larsens «To mistenkelige personer» er vel den mest kjente (og beste) dokumentarromanen om en forbrytelse i Norge. Boken fra 1933, som senere ble filmatisert, skildrer lensmannsdrapene i Ådal i 1926. Særlig forbryternes flukt fascinerte Larsen. Han hadde fulgt rømlingene tett som journalist i Dagbladet. I Line Baugstøs nye roman er det attentatet mot Fædrelandsvennen i 1972 som er utgangspunktet. Natt til 27. februar ble kristiansand-avisens lokaler sprengt til ruin. Baugstø gir et interessant bilde av syttitallet og av kaoset og heksejakten i dagene etter sprengningen. Men litterært sett er dette en roman på det jevne. Harde fronter En vinternatt skjer det helt usannsynelige. Lokalene til Fædrelandvennen jevnes med jorda: «Bare et svart, sotete skall sto igjen nå. Alt var forsvunnet. Alt var blitt borte i brannen. Støvet i de tunge steintrappene, travelheten i veggene, bråket fra pressa, eimen av trykksverte (...)». Avisarkivet, alle fotografiene, massevis av lokalhistorie - alt er vekk. Spekulasjonene og jakten på gjerningsmannen starter umiddelbart: Er udåden gjort av Ef-motstanderne? Kristenfolket? Kommunistene? Tre skikkelser veksler mellom å ha synsvinkelen i romanen: Journalisten Sigurd, som arbeider på spreng for å lage avis selv om alt er bombet vekk. Hans tidligere kjæreste Kristine, som avisen krenket for åtte år siden og som fremdeles sliter med ettervirkningene. Og Kristines tenåringssønn. Alle tre berøres sterkt av det som har skjedd. Gammel skam revitaliseres og tidstypiske fordommer blottlegges i lokalsamfunnet. Lite sprengkraft Språklig og fortellerteknisk er romanen verken dristig eller utfordrende. Språkføringen er for så vidt stødig; Baugstø er en dreven forteller, men litt for ofte tipper uttrykket over i det standardiserte og flate. Når personenes følelser flere ganger uttrykkes gjennom fraser som at han/hun «kjente et skarpt stikk i magen» eller et «søtt sting i magen», skjemmer det. Mer vesentlig og irriterende er det at Baugstø prøver å styre leseren med antydninger som bare virker overtydelige. Enkelte handlingselementer, som variasjoner over en utroskapshistorie, repeteres også inntil det trettende. Romanen blir for ukritisk pratsom. «Fire dager, åtte år» blir riktignok strammere etter hvert. Vel halvveis settes tempoet opp og romanen får mer av kriminalfortellingens dynamikk og spenning. Det er likevel tidskoloritten og skildringen av sprengningens faktiske konsekvenser som er styrken ved denne romanen.