Forbrytelse og straff

«Straffen» er en kortfattet bok, om en begredelig skjebne og et ødelagt liv. Framfor alt er det snakk om en enestående god historie, som Ragnar Kvam jr. skildrer med innlevelse og forstand.

I tragediens sentrum finner vi den uheldige svindler og kunstmaler Knud Bull (1811- 1889), som av en domstol i London i 1845 ble dømt til livsvarig deportasjon til Australia og fjorten års straffarbeid. Forbrytelsen besto i planlagt forfalskning av norske pengesedler, i et slikt omfang at myndighetene fant det på sin plass å statuere et eksempel.

Knud Bull hadde et trygt sosialt utgangspunkt, som sønn av en velstående apoteker i Bergen - og bror av fiolinisten Ole Bull. Hans egne maleriske evner, som ble forsøkt utviklet i lære hos selveste I.C. Dahl, sto imidlertid ikke helt i stil med ambisjoner om et innbringende liv i kunstens tjeneste. Det var således pengeproblemer som førte ham i armene på et nådeløst britisk rettsvesen, der han som verdiløst menneskelig avfall ble ekspedert til et regelrett helvete på jord. Fallhøyden må ha vært ufattelig, fra trygg borgerlighet til de unevneligste tilstander blant voldelige forbrytere og sadistiske fangevoktere. Det synes som ren flaks at den sarte Knud i det hele tatt overlevde, og at han seinere i tillegg greide å skaffe seg et slags liv som fri mann og kunstner. Og også som mislykket sjekksvindler i sitt nye hjemland, bør det vel legges til.

Veldreid

Knud Bulls skjebne bærer i seg det meste av hva en forfatter kan forlange - av sosialt fall, hovmod og karakterløshet, forbrytelse og straff - og dessuten en etter forholdene lykkelig slutt. Det eneste problemet er at kildematerialet synes begrenset, og at historien derfor ikke går slik i dybden som man kunne ønske. Kanskje ville Knud heller ikke hatt nyhetens interesse om han ikke nettopp var bror av Ole Bull. Men Ragnar Kvam jr. har åpenbart gravd i de arkiver han har kunnet, og resultatet er blitt en ytterst veldreid og kuriøs liten bok. Så får det ikke hjelpe at leseren føler begrenset sympati med Knud. Hans tragedie er godt stoff, intet mindre. Men menneskelig sett heller ikke stort mer.