Forbrytelse og straff

KRIMINALITET: Dagbladet skriver i sin leder tirsdag 28. februar at jeg er på et sidespor når jeg varsler økt bruk av DNA-registrering for å løse hverdagskriminaliteten, og begrunner dette nærmere slik: «Det vil muligens bidra til å fylle fengslene med alle typer småkjeltringer. Den harde og kompliserte kriminaliteten kan bare bekjempes med bedre kompetanse og større ressurser».Dagbladet tar feil. DNA er et redskap for å oppklare flere forbrytelser. Ikke bare den såkalte hverdagskriminaliteten, men også mer alvorlig kriminalitet. Grensene mellom hverdagskriminalitet og annen kriminalitet blir mindre tydelig. Vi vet at deler av den tradisjonelle vinningskriminaliteten inngår som del av den organiserte grenseoverskridende kriminaliteten. Som i narkotikakriminalitet er det også her slik at dersom en går etter de tilsynelatende mindre fiskene, er det større sjanse for at en også fanger de større haiene. Samtidig kan det tenkes at en person som får sitt DNA registrert som følge av mindre alvorlig kriminalitet, seinere begår mer alvorlige lovbrudd. En straffedømt vinningsforbryter begår en alvorlig voldtekt. Et DNA-funn under etterforskningen vil da gi treff på denne personen.

ØKT OPPKLARING vil i seg selv virke forebyggende. Og utvidet adgang til bruk av DNA vil legge til rette for en betydelig effektivisering av etterforskningen. Uskyldige utelukkes fra en sak. Sjansen for tilståelser øker der en har DNA-treff. Etterforskningens lengde og omfang reduseres. Utvidet bruk av DNA vil således frigjøre politiressurser.Det er nødvendigvis ikke slik at økt bruk av DNA-registrering vil fylle opp fengslene med alle typer småkjeltringer. Ofte vil alternative reaksjoner, som samfunnsstraff eller dommerledet narkotikaprogram for personer med rusproblemer, være mer hensiktsmessige reaksjoner. Lovbryter får da sjansen til å gjøre opp for seg, og samtidig hjelp til å komme ut av sitt rusmisbruk. Slik kan årsaken til den kriminelle handling - behovet for finansiering av eget rusmisbruk - fjernes, og faren for tilbakefall til kriminelle handlinger betraktelig reduseres.

MIN AMBISJON da jeg tiltrådte som justisminister var å pense kriminalpolitikken over fra ett til to spor: Det skal reageres strengt på alvorlige forbrytelser. Samtidig skal det gis gode og effektive rehabiliteringstilbud til dem som ønsker seg tilbake til samfunnet. En slik omlegging av kriminalpolitikken er jeg nå i full gang med. Og jeg opplever bred støtte til denne for samfunnet viktige kriminalpolitiske reformen.