Forbrytelsen mot Munch

PILESTREDET 30 B, der startet det hele. Edvard Munch var fem år da moren døde i leiligheten i 1. etasje. Hendelsen preget ham for livet. Igjen og igjen vendte han tilbake til hendelsen, som om han da vendte tilbake til seg selv, til kilden. Tilbake til den oppriktighet i oss som er ett med livsgåten.På kjøkkengulvet der maler han med et stykke kull sitt første bilde; et bilde av to blinde han hadde sett lede hverandre i Pilestredet. Og får kraftig skjenn av husholdersken, hun frykter jo hva Edvards strenge far vil si til sånt griseri på gulvet. Edvards far - den sørgende enkemann henfallen i religiøst grubleri. Også dét et motiv fra barndommen som hjemsøkte den modne Edvard Munch: Faren på kne i bønn - i Pilestredet 30 Bs stue.

DA MUNCH BODDE på Ekely, tok han ofte turen til Pilestredet, ruslet rundt i bakgården, sparket i løvet under det store almetreet. Han tok fotografier derfra, malte drømmebilder fra barndommen. Treet vokste. Ensomheten og hendelsen vokste. Bak kjøkkengardinen satt de to andre og holdt et kjærlig øye med barnet. Ikke Den store Død, ikke Den store Mor. Men Edvards lille mor som skal dø sin egen lille død. Den hellige alminnelige død bak kjøkkengardinen.Pilestredet 30 B står fremdeles. Stedet hvor de viktigste inntrykk fant sted, sitt sted. Munchs sted. I dag et åsted...Enhver annen nasjon med en verdensberømthet av Munchs kaliber ville i det minste ha sørget for totalfredning av stedet. Gjort det til et nasjonalt klenodium. Jeg ber leseren ta seg en tur dit, og jo før jo heller, før sporene slettes. Du vil neppe tro dine egne øyne, og helst vil du lukke øynene for dette heslige synet: Den mest falleferdige bygning i Oslo, dekket av grafitti, muggsopp. Murpussen henger i svære løse flak. Slik har tilstanden vært i årevis. Kommunen satser åpenbart på at en og annen uteligger skal sette fyr på rukkelet. Eller at gården ramler sammen av seg selv.Problemet skal være Blitz, ifølge kommunen. Blitz nekter å flytte på seg. Med det naboskapet kan lite gjøres med Pilestredet 30 B.Problemet er vel heller at utbyggerne sikler etter området (med store muligheter), men at kommunen tross alt ikke våger - ikke ennå - å slippe kapitalkreftene løs på Edvard Munchs barndomshjem, verdensberømt som han jo er. Derfor - la hele greie råtne på rot, Blitz-huset inkludert.

OM BLITZ ER problemet, hvorfor ikke få Blitz-ungdommen med på en redningsaksjon? Munch selv hadde sans for outsidere, større sans enn han ville hatt for den hærskare av festtalere som i dag reiser verden rundt med Munch i porteføljen, samt alle fortolkerne han - i likhet med den enda mer avdøde Ibsen - har gitt levebrød til.Det er blitt en drøm, jeg drømmer den her og nå: Pilestredet 30 B blir inkorporert i et større museumsbygg, et nytt Munch-museum hvor nr. 30 B utgjør det arkitektoniske hjertet - slik Tarkovskij i Nostalgia lot sin barndoms datsja omsluttes av en katedral. Hvorfor ikke? Det gamle vestbane-bygget skal bevares uendret innenfor en ny, moderne kontekst. Vestbanen er ikke verdensberømt. Pilestredet 30 B er det, gjennom Munchs livsverk.Internasjonalt er «forbrytelsen mot Edvard Munch» knyttet til tyveriet av Skrik og Madonna. Dessverre. Forbrytelsen mot ham, den kan beskues i Pilestredet. Enn så lenge, før stedets ånd - genius loci - som hittil har trosset det skamløse forfallet og holdt sin beskyttende hånd over stedet, trekker hånden til seg og lar tyngde- og kapitalloven gjøre sitt. Det er på tide at denne forbrytelsen, og åstedet, gjøres internasjonalt kjent på linje med Madonna- og Skrik-tyveriet. Et pressefoto vil holde, med teksten: Maleren Edvards Munchs barndomshjem i Oslo anno 2006 .Selv var han et generøst menneske. Alt hos ham bærer preg av noe raust. Måten han opplevde vår felles virkelighet, og måten han malte den på. Gavmild. Uten hykleri.

PÅ EKELY etterlot han seg en eplehave. Den ble rasert. Først rev de huset hans, som lenge og ømt hadde delt hans ensomhet, den samme ensomhet vi i dag - i den norske industriens navn og anført av samfunnets spisser - har sendt på tiggerferd i utlandet: Munchs berømmelse skal fremme norske kapitalinteresser. De dytter en sky Edvard foran seg for at hans smertefylte innsats (som en annen tids festtalere rakket ned på) skal skaffe Norge et godt rykte utenlands.Munch tilgir alt. Han ler av det. Han ber bare om én tjeneste til gjengjeld. Vi skal frede Pilestredet 30 B. Før sporene slettes.Denne oppfordring går også til kunstnerne som i dag holder til huse på Ekely. De kan takke Munch for at de i dag bor hvor de bor. De, om noen, bør istemme et ramaskrik ad Pilestredet 30 B. Fra festtalerne i huggorm-dresser derimot, industriens menn og diverse kongelige på Munch-åpninger i New York, Roma, Berlin ... fra dem kan intet ramaskrik forventes. De gir blaffen i Munch og all hans barndom og mora som døde bak gardinen og faren som kjempet mot Vårherre.Kunstnerne på Ekely fikk Munchs dødssted i gave. Det forplikter. Mann og kvinne på Ekely, gå derfor alle av huse (huse som dere i dag omsetter for fire millioner pr. stykk), gjør en betimelig innsats, redd Pilestredet 30 B. Før sporene slettes.