Forbud er riktig vei

SØSKENBARNEKTESKAP: Å sammenlikne forbud mot tvangs- ekteskap med «rasehygiene» sprenger alle grenser for anstendighet.

ET FORBUD mot søskenbarnekteskap vurderes av regjeringen. Dette fordi ekteskapsformen beviselig fører til hyppigere sykdom og død hos barna, tvang er utbredt, og integreringen hemmes betydelig. Dette rammer enkeltindividet, nye grupper i Norge, samfunnsøkonomien og samholdet i befolkningen. Men ingen av disse momentene vil legen Sheraz Yaqub ta innover seg (Dagbladet 4. april), ei heller forsker Randi Gressgård (11. april).Mer enn hver tredje andregenerasjons norskpakistaner gifter seg med søskenbarn. Dette vil «populistiske politikere» misbruke for å innføre lovforbud, ifølge Yaqub. Han slår kategorisk fast følgende: Det er ingen sammenheng mellom tvang og søskenbarnekteskap. Forbud vil kun ramme uskyldige, sier han, for så å påstå at forbud ikke vil stanse tvang, fordi de som tvangsgifter barna gjør det uansett. Derfor er informasjon et mye bedre tiltak, mener Yaqub. Men Yagubs argumentasjon belegges ikke med noen form for dokumentasjon. Det er sørgelig å oppleve nok en stemme fra minoritetsmiljøene som benekter alvorlig problematikk.

RAPPORTEN FRA Folkehelseinstituttet avdekker at i pakistansk førstegenerasjon er 44 % gift med søskenbarn. I andregenerasjon er tallet 35 %. Det konkluderes med nedgang i andelen søskenbarnekteskap. En svakhet med denne antatte nedgangen, er at eventuelt slektskap mellom ektefellene baseres på selvrapportering. Det heter i rapporten at generelt har rapporteringsgraden vært meget høy. Andelen uten opplysninger om slektskap har ligget på 1-2 % det meste av tiden, men fra 1997 har denne andelen steget til omkring 6 %. Eksempelvis for pakistansk førstegenerasjon var prosentandelen uten opplysninger på 5,6 %. For pakistansk andregenerasjon mangler opplysninger om hele 15,6 %. Det er grunn til å tro at mange i andregenerasjon vet at søskenbarnekteskap ikke er vel ansett hos majoriteten, og at en del derfor tier om forholdet. At hele 35 % av de unge rapporterer at de er gift med søskenbarn, er således oppsiktsvekkende høyt. Nesten 60 % av ektefellene som kommer fra Pakistan er i slekt med partneren her. 3 % av samtlige som kommer, sier ekteskapet er basert på kjærlighet. 70 % av pakistanere som innvandrer hit til ektefelle som er deres søskenbarn, har liten eller ingen skolegang (Men størst av alt er friheten, Storhaug 2006). Forskning fra England og Pakistan viser at særlig ekteskap mellom søskenbarn er befengt med tvang (Shaw 1988, Hussain 1999). Tydelige trekk ved slike ekteskap som underbygger både tvang og liten integrasjon er: lav alder på bruden, lav utdannelse (om noen) for kvinnene og høy fertilitet, lav utdannelse for barna grunnet dårlig økonomi og/eller fordi barna skal skjermes fra majoriteten (de skal videreføre ekteskapsmønsteret), sterk kjønnsegregering og dyrking av jomfruidealet. I tillegg praktiseres utstøtelse av avvikere og ghettobosetting, der særlig kvinner isoleres (Hede 2002).

YAQUB HEVDER at hvis regjeringen vil forby inngifte av hensyn til sykdom, så må også gravide kvinner forbys å røyke. Men å røyke er et individuelt valg, om enn et dårlig valg. Et ekteskap inngått etter avtaler mellom to familier i et svært hierarkisk miljø, er motsatsen til det frie valget. Det er nettopp når individet har fritt valg, at informasjon som tiltak, slik Yaqub etterlyser, kan fungere godt. Ikke når individet er underordnet overhoders vilje. Yaqub mener et forbud er et «skyggeargument» for å begrense innvandring. Personlig har jeg jobbet innen dette feltet i 15 år. Den store majoriteten unge jeg har møtt som er tvangsgiftet, er nettopp giftet til søskenbarn i «hjemlandet». Jeg har erfart mange unges lidelser og hvordan de hindres i å leve fullverdige liv. Deres ressurser knebles, et veritabelt tap både for dem selv og for et samfunn som trenger dem.

RANDI GRESSGÅRD synker i sitt innlegg til et så ytterliggående og avskyelig diskusjonsnivå, at det er vanskelig å ta henne alvorlig. Hun fokuserer ene og alene på at et eventuelt forbud baseres kun på helseskader. Alle som har fulgt debatten de siste årene vet meget godt at tvang og mangel på integrering alltid har vært sentralt i argumentasjonen, som hos Karita Bekkemellem. Når Gressgård sammenlikner et forbud med «rasehygiene» - et ønske om å kontrollere nasjonens «arvematerial» - altså en regelrett «Hitlerifisering» av oss som ønsker et forbud - er alle grenser for anstendighet sprengt. Gressgård burde besøke familier med fire til fem syke barn, og møte sorgen og smerten til foreldrene ansikt til ansikt, for ikke å snakke om barnas lidelser. Når hun videre sier at forbud er «forskjellsbehandling», burde hun også sørge for å møte de unge ansikt til ansikt, unge som vitterlig er forskjellsbehandlet i landet vårt; de som nektes å dele livet med den de elsker. Human Rights Service har jobbet for lovforbud i seks år nå. Med dagens fakta øyner vi et godt håp for at empatien og fornuften seirer.