Forbud løser ikke alle problemer

Tigging: Enkelte problemer kan ikke løses med forbud i lov eller forskrift. Tigging er et slikt problem. All den tid store sosiale problemer ligger til grunn for tiggingen, vil et tiggeforbud være en iskald «ute av syne, ute av sinn»-politikk. Bekjempelse av tigging må derfor skje gjennom bekjempelse av tiggingens underliggende problemer. Disse er dessuten mye verre enn selve tiggingen, både for menneskene som rammes og samfunnet rundt.

Rusavhengighet er et slikt problem. Mennesker som tigger til tross for rettigheter i velferdssamfunnet, er som regel avhengige av narkotika. Selv om det stadig blir flere narkotikaavhengige, har det blitt færre behandlingsplasser denne regjeringsperioden. Rundt 4500 mennesker står nå i behandlingskø.

Det er tvingende nødvendig med strakstiltak. Blant annet bør det opprettes et tilstrekkelig stort akuttilbud og innføres garanti på behandlingsplass innen 24 timer etter akuttavrusning, slik som i Stockholm. Dette er en viktig sak for Venstre. En slik sosialpolitisk satsning vil også kunne redusere nyrekrutteringen ved at smuglere og selgere merker at det illegale narkotikamarkedet blir mindre lukrativt.

Som kjent står tigging og organisert kriminalitet ofte i mer direkte sammenheng. I den forbindelse kunne vi nylig lese at Senterpartiet vil oppheve Schengen-samarbeidet og gjeninnføre passkontroll ved riksgrensen, etter sigende for å forhindre «fri flyt av rumenere og andre kriminelle EU-borgere».

Jeg kan vanskelig se at tiggingens underliggende problemer kan løses ved stigmatiserende kollektivisme og en politisk rekkevidde som stopper ved Svinesund. Jeg har derimot stor tro på EUs politi- og strafferettssamarbeid for bekjempelse av grenseoverskridende kriminalitet. Dessuten glemmes det altfor ofte at EUs fire friheter og internasjonale samarbeid har sikret fred i Europa og løftet mange millioner mennesker ut av fattigdom, spesielt i Øst-Europa. Slikt blir det mindre tigging av. På denne bakgrunn er Senterpartiets motstand mot disse former for internasjonalt samarbeid en «ute av syne, ute av sinn»-politikk på lik linje med et eventuelt tiggeforbud.

Forbudslinjen representeres først og fremst av KrF og FrP. I tillegg ønsker også sterke krefter i Høyre å børste støv av den gamle løsgjengerloven. Ifølge Erling Lae signaliserer opphevelsen av denne at Stortinget har «gitt opp tiggerne», samtidig som «tigging opphøyes til en rettighet».

Vi lever i et velferdssamfunn som aldri skal akseptere tigging som noen substitutt for mennesker som ikke nås av velferdsordningene. Samtidig lever vi også i et liberalt demokrati der ethvert menneske som befinner seg i en nødssituasjon skal ha rett til å be andre mennesker om ellers lovlig hjelp til livsopphold, uansett hvor nedverdigende det måtte være.

Et forbud mot tigging vil isteden påby en politikerdefinert verdighet som rammer mennesker som benytter seg av den metoden de selv anser som best for å skaffe seg hjelpen de trenger. Det offentliges oppgave i denne sammenheng bør imidlertid begrenses til å sørge for at behovet for slik hjelp er minst mulig. Forbudslinjen er lettvint og lite løsningsorientert – og bryter med grunnleggende liberale verdier.På overflaten er tigging et forholdsvis lite ordensproblem som bare gjør seg gjeldende i særlige tilfeller. Dette kan løses med mer politi i gatene som gjennom de kommunale politivedtektene gis mulighet til å slå ned på aggressiv tigging. Utover dette er tigging utelukkende et sosialt problem, eller rettere sagt et uttrykk for forskjellige sosiale problemer. Disse vil kunne vokse og gå under jorden ved et eventuelt tiggeforbud, eksempelvis ved at mange narkotikaavhengige vil måtte ty til tyveri eller la seg utnytte som prostituerte.Det siste vi trenger er justispolitikk som stikker hodene våre i sanden. Isteden trenger vi åpenhet og smart sosialpolitikk. Først da tas problemene ved roten.