Forbud mot å hjelpe?

BIOTEKNOLOGI: Norge må styrke forskningen på stamceller.

NYE MEDISINSKE teknologier har alltid skapt debatt, spesielt når de har utfordret tradisjonelle forestillinger om menneskelivet. Koppevaksinen ble i sin tid møtt med motstand fra kirkelig hold. Da det første «prøverørsbarnet» kom til verden, møtte også dette skepsis. Men i dag er både koppevaksine og kunstig befruktning akseptert av de fleste. Det er heller ingen som protesterer på at medisiner i dag blir laget ved hjelp av genmodifiserte bakterier.Men nye utfordringer dukker stadig opp. I 1998 ble verden kjent med et nytt ord - «stamceller» - og siden da har forskningen på dette feltet nærmest eksplodert. Over hele verden forskes det på måter å bruke disse kroppens egne cellefabrikker på, for å helbrede et vidt spekter av sykdommer og regenerere vev og organer etter skader. I norsk debatt kan man få det inntrykk at bruken av stamceller er langt fram, og at nytten fremdeles er uviss. Men dette stemmer ikke. Stamceller har allerede vært brukt i flere år, også i Norge, i behandling av for eks. blodkreft. På forsøksbasis brukes stamceller nå i behandling av hjertesykdommer (for å bygge opp igjen hjertemuskler og blodårer), immunsykdommer (der stamceller brukes til å «restarte» immunsystemet), nevrologiske sykdommer som MS og Parkinson, og mange andre sykdommer og skader.

I DISSE TILFELLENE har det stort sett vært såkalte «voksne» stamceller som har vært benyttet. Dette er ikke bare celler fra voksne individer, de kan også være fra f.eks. navlestrengsblod. Men den typen stamceller som har vært mest omdiskutert, er stamceller fra embryoer. Hittil har disse vært tatt fra embryoer som er blitt til overs ved kunstig befruktning, men nå har forskere i Sør-Korea greidd å få fram stamceller ved hjelp av «kjerneoverføring». Celler eller cellekjerner fra et født individ plasseres inn i en eggcelle der kjernen er blitt fjernet, og blir stimulert til å utvikle seg som et vanlig, befruktet egg. Etter noen dager, når egget er blitt til en blastocyst, kan stamceller tas ut. Selv om embryonale stamceller i liten grad hittil har vært benyttet til terapi, ser forskere på slike celler som særlig viktige for forskning og utvikling av nye terapier. De er nemlig lettere å dyrke og mer fleksible enn «voksne» stamceller. Spesielt kjerneoverføringsteknikken gir mange muligheter: Man kan her bruke celler fra pasientens egen kropp til terapi, og unngå at immunforsvaret reagerer. Man kan også bruke slike celler til å få ny kunnskap om sykdommer: finne virksomme gener, teste medikamenter, etc..Det store potensialet som stamcelleforskningen åpner opp for, har derfor fått tidligere motstandere av denne forskningen, i land som USA og Tyskland, til å gå inn for en oppmykning av reglene, og for en sterkere satsing på slik forskning. Den raske utviklingen i asiatiske land som Sør-Korea har også ført til engstelse for at Europa og USA kan bli akterutseilt i denne biomedisinske revolusjonen. Stamceller er derfor blitt en sak som truer med å splitte både USA og det republikanske partiet. Mange ledende republikanere forlanger nå en oppmyking av reglene, og delstater som California og New Jersey går foran og satser stort på stamcelleforskning, inkludert på embryonale stamceller (som Bush er imot).

POTENSIALET for stamcelleforskning er spesielt stort fordi man her for første gang ser muligheter for å kurere mange av de mest alvorlige og kostbare sykdommene, de degenerative. Dette vil si sykdommer som kommer med slitasje og alderdom, som hjertesykdommer, Alzheimer og Parkinson. Disse sykdommene forårsaker ikke bare mye lidelse og død, men legger også beslag på store deler av helsebudsjettene. Ifølge en ny rapport fra WHO vil slike sykdommer koste for eksempel Kina 558 milliarder dollar, og Russland 303 milliarder dollar, over de neste ti åra. Og disse anslagene er beskjedne: Ifølge en svensk rapport koster bare Alzheimer 38 milliarder kroner pr. år i Sverige, om man tar med alle kostnadene: pleie, omsorg, medisiner, tapt arbeid.I Norge, som i noen andre land, er det forbudt å forske på stamceller fra embryoer eller kjerneoverføring. Argumentene er uklare, men det viktigste har vært at også et befruktet egg er å regne som et menneskeliv, og derfor ikke skal brukes som «middel», selv om dette er for å redde andre mennesker. Det er dessuten redsel for hva dette kan føre til på sikt: reproduktiv kloning, «sorteringssamfunn».

ALLE DISSE argumentene er svake: Før et egg har festet seg i livmoren, har det heller ingen mulighet for å bli til et menneskeliv. Og dersom alle befruktede menneskeegg er å regne som mennesker, burde konsekvensen av dette være at man intervenerte for å redde de ca. 70% av alle normalt befruktede egg som går til spille, noe ingen har tatt til orde for. Forestillingen om at forskning på befruktede egg og bruk av kjerneoverføring skal kunne lede til reproduktiv kloning, er også tvilsom: For det første må man argumentere for at reproduktiv kloning - under alle omstendigheter - er uetisk, noe som vil gjøre den etiske statusen til eneggede tvillinger vanskelig - de er kloner. Dessuten er det mange typer teknologier som kan brukes uetisk, men samtidig har positive funksjoner. Redselen for et «sorteringssamfunn» har heller ikke så mye med stamcelleforskning per se å gjøre, men mer med andre teknologier.

INNTIL NÅ ER det de som har framhevet det negative ved stamcelleforskningen som har fått dominere debatten - og dermed politikken. Men dette er en skjev etikk. Hva med vår plikt til å hjelpe kronisk og livstruende syke mennesker? Det er ingen unnskyldning at terapiene ennå ikke er der. Bare muligheten for at stamcellene skal kunne gi hjelp om noen år (det er allerede gjort mange lovende forsøk), burde være nok til å satse sterkt på denne forskningen, og til å se på de mulige gevinstene som viktigere enn eventuelle religiøse betenkeligheter. Ingenting burde være viktigere enn å gjøre hva vi kan for å spare mennesker fra lidelse og en unødvendig tidlig død. Vi behøver derfor en positiv etikk, som legger vekt på vår plikt til å hjelpe. Det samfunnsøkonomiske aspektet er også viktig: Stamcelleforskningen gir håp om kurer mot de degenerative sykdommene, som er de aller dyreste for samfunnet, og som bare vokser i omfang etter hvert som befolkningen blir eldre. Mange tror kanskje at stamcelleforskningen bare vil komme de rikeste til gode, men den kan tvert imot frigjøre store ressurser og spare samfunnet for milliarder.