IDEOLOGISK FORVIRRET: Harald Tom Nesvik driver ideologisk forvirring på høyt nivå, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto. NINA HANSEN / DAGBLADET
IDEOLOGISK FORVIRRET: Harald Tom Nesvik driver ideologisk forvirring på høyt nivå, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto. NINA HANSEN / DAGBLADETVis mer

Debatt: Nikab og sekularisme

Forbud mot nikab avslører farlige holdninger hos våre politikere

Majoriteten må alltid passe seg på å ikke forveksle frihet med det å likne på oss. 

Kommentar

Det trapper opp til et retorisk våpenkappløp i innvandrings- og integreringsdebatten. Akkurat nå er vi midt inne i en forvirrende debatt om et forbud mot nikab i undervisningssituasjoner. Men bak lurer en mer prinsipiell debatt om frihet og tvang i et stadig mer nervøst multikulturelt samfunn.

Det er ikke overraskende at Frp går høyt på banen i disse spørsmålene, men i det siste har også stemmer i både Arbeiderpartiet og SV strammet til skruen et par hakk. Forbud mot nikab har nå tverrpolitisk støtte, selv om partienes landsmøter har til gode å komme etter.

Denne utviklingen får nå parodiske konsekvenser. Arbeiderpartiets Jan Bøhler har i Stortinget etterspurt et nasjonalt forbud mot nikab i skolen, et forbud partiet hans stemte ned seinest i 2013. Siden Frp har giftet seg med Høyre, vil de ikke fremme et forslag denne perioden. Men Frp på Stortinget, som på ingen måte må forveksles med Frp i regjering, er fortsatt ihuga tilhengere av et forbud og vil gjerne ha med seg Ap på å overkjøre regjeringen. Det vil ikke Ap, fordi forslaget ikke kommer fra regjerings-Frp. De vil derimot fremme sitt eget forslag om forbud.

At forslagene nærmest utelukkende fremmes for å skåre billige politiske poenger, skulle en ikke tro når en ser denne barnslige dansen utspille seg. For i den grad nikab står i veien for læringssituasjonen er det helt ukontroversielt å tillate skoler å nekte bruken, slik det er ukontroversielt å kreve at hele ansiktet framvises ved legitimering. Mer problematisk er begrunnelsen våre politikere gir for forslaget, og verst er Frp.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I et innlegg i denne avis begrunner Harald T. Nesvik forslaget med at vi ikke kan «akseptere plagg som symboliserer et kvinnesyn som ikke hører hjemme i norsk kultur.» Han mener også at når noen «blir oppfordret [ ...] til å dekke seg helt eller delvis til, undergraver man det åpne liberale demokratiet.»

Dette er ideologisk forvirring på et imponerende høyt nivå, og viser hvor grenseløs Frp er når det kommer til å bruke statens voldsmonopol til å tvinge minoriteter til å oppføre seg i tråd med den ideen de har om hvordan en god nordmann skal te seg.

Ketil Raknes og Bård Vegar Solhjell, og det tverrpolitiske Agenda-utvalget, som sistnevnte deltok i, er hakket mer edruelig, men også her skorter det på evnen eller viljen til prinsipiell tenkning. I en VG-kronikk lanserer de to SVerne «fem prinsipp for religion i nye Norge

Her begrunner de blant annet et nikab-forbud med at vi må kreve at alle deltar i «deltakersamfunnet», i «arbeidsliv, på dugnad, i idrett og kultur.» Det høres fint ut, men det er uklart hvordan prinsippet skal avgrenses og hva som kan utledes fra det.

Er det også tiltenkt nasjonalt forbud mot å kjøpe seg ut fra dugnad i borettslaget, eller pliktig deltakelse på langrennskurs? Som et politisk ideal er deltakersamfunnet fint, men som begrunnelse for forbud og tvang, er det ubrukelig.

I tråd med tidligere utspill fra SV, vil Rakness og Solhjell også kreve at trossamfunn ikke bare følger lovene, men forholder seg til norske verdier. Det er lett for medlemmer av majoritetskulturen å kreve at norske verdier skal følges; de er jo så naturlige og så bra. Men hvem som skal sitte i denne verdikommisjonen som skal definere hvilke verdier alle trossamfunn (og andre sivile organisasjoner) skal bekjenne seg til, grugleder jeg meg til å se. Er det Kjell Magne Bondevik og Sylvi Listhaug?

Vi må bekjempe maktstrukturer i sivilsamfunnet, men det gjøres best med debatt, ikke ved å rope på staten hver gang noen gjør noe vi ikke liker.

Når venstresida og høyresida kappes om hvem som kan gjøre mest for å sikre at minoritetene følger norske verdier og norsk kultur, bør vi være oppmerksomme. Når nasjonale forbud mot klesplagg begrunnes med at det er så vanskelig for den enkelte rektor å gå i dialog med elever og foreldre, så umyndiggjør vi aktørene som er best egnet til å få endring til å skje. Vi glemmer også at nødvendige inngrep i folks liv ikke bør være mer inngripende enn helt nødvendig, samt at maktutøvelse (i form av sosial kontroll) ikke bør bekjempes med større maktbruk (et statlig forbud).

Likeledes bør vi ikke la oss forlede av vakre prinsipper som «likebehandling» av trossamfunn og enkeltmennesker, som inkluderer kategoriske avvisninger av grupperettigheter. Nøytralitet og likebehandling vil ofte tilgodese majoriteten. Skal minoritetskulturer blomstre krever det noen gang spesielle rettigheter til disse gruppene. For svært mange er religion en stor del av deres liv. Vi er ikke liberale når vi ikke gjør vårt for å sørge for at de har mulighet til å leve sine liv.

Majoriteten må alltid passe seg på å ikke forveksle frihet med det å likne på oss. Friheten skal også innebære å få lov til å opptre på tvers med storsamfunnets normer. Det smerter. Men det er hva som kreves av oss i et liberalt samfunn.