Forbudet må ikke oppheves

POLITISK TV-REKLAME: Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (EMD) slo fast at sanksjonene mot den politiske tv-reklamen for Pensjonistpartiet i 2003 krenket ytringsfriheten. Det har fått mange til å hevde at reklameforbudet må oppheves. Noen mener til og med at forbudet er satt til side, og at det er fritt frem for politisk tv-reklame. Begge deler er å overdrive betydningen av dommen.

EMDs begrunnelse er at reklameforbudet medfører at bare partier som fatter redaksjonell interesse hos tv-kanalene, får tilgang til tv- mediet. Pensjonistpartiet, som ble viet liten redaksjonell oppmerksomhet, kunne derfor ikke forbys å kjøpe reklame. Så konkret er begrunnelsen. Den krever ikke at reklameforbudet oppheves. Tvert imot ville opphevelse bare gjort vondt verre for småpartiene.

I tillegg til å konkurrere med de store partiene om redaksjonell oppmerksomhet måtte de konkurrert økonomisk i kampen om reklameplass. Det er ingen grunn til å tro at de ville hatt større muskler i den kampen. Alle alternativer til dagens forbud innebærer betenkeligheter og utfordringer. Målet for regjeringen må være å komme EMDs uttalte bekymring i møte. Lenger trenger ikke regjeringen gå, og lenger bør den heller ikke gå. Regjeringens rolle må være å bevare systemet stortingsflertallet ønsker, så langt det er mulig innenfor rammene dommen setter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Løsningen må være å sikre de små partiene adgang til tv. Det kan skje ved unntak fra eller delvis opphevelse av reklameforbudet – for eksempel ved unntak fra forbudet kun for småpartier eller sinnrike reguleringer av hvor mye reklame det enkelte parti kan kjøpe. Dette alternativet har imidlertid svakheter og forutsetter en økonomisk evne hos alle partier, også de minste. Et annet alternativ er å pålegge tv-kanalene å stille tv-tid til disposisjon. Heller ikke det ville vært ukontroversielt. Protestene fra landets redaktører ville vært høylytte, og hvem skulle påtatt seg å finne en rettferdig fordeling mellom store partier og sektorpartier?

Regjeringen foreslår en tredje løsning. NRK-plakaten endres slik at småpartiene skal få mer redaksjonell omtale samtidig som man ser på muligheten for at de gis sendetid på den nye Frikanalen. Får småpartiene redaksjonell omtale på tv, fjernes behovet for reklame i samme medium. Derved har man funnet en løsning som gjør det mulig å opprettholde forbudet som stortingsflertallet ønsker, og som imøtekommer EMDs bekymringer uten at man øker betydningen av pengemakt i valgkampen, og uten at man åpner for at politisk diskusjon erstattes av politisk reklame. Dét høres ut som en seier for ytringsfriheten.

Pensjonistpartiets prosessfullmektig Kyrre Eggen skrev i Dagbladet 18. mars at dommen krever mer vidtgående endringer. Med en motsetningsslutning fra det han kaller mindretallet, hevder han at de seks andre dommerne tok et oppgjør med forbudet.

De seks dommernes begrunnelse kan ikke forstås på bakgrunn av annet enn eget innhold, og det inneholder ikke spor av et oppgjør med det norske reklameforbudet. Også deres begrunnelse gjelder Pensjonistpartiets konkrete situasjon, og utelukkende den. Det er nettopp den situasjonen regjeringen har foreslått virkemidler for å reparere. Større forpliktelser har den ikke.