Forbudt krigshistorie

Filmskaperne Ingerid Hagen og Jon Jerstad fastholder at dokumentarfilmen «Krigshelt i utakt» presenterer en historieoppfatning som er blitt fortiet i Norge fordi den truer den autoriserte versjonen, skapt av folk i motstandsbevegelsen. Dokumentarfilmen, der blant andre Svein Blindheim medvirker, blir sendt på nytt av NRK Fjernsynet i månedsskiftet august-september.

FORSKER Jorunn Sem Fure hevder i sitt innlegg i Dagbladet den 11. juni at programmet «Krigshelt i utakt» kommer med gammelt nytt om krigen. Det kan hende Svein Blindheims versjon av krigen og motstandskampen er gammelt nytt for historieforskere i sine elfenbenstårn, men for en vanlig TV-seer vil Blindheims vitnesbyrd by på mye nytt. Ikke minst for nye generasjoner som er lei av helte- og skurkversjoner som lyder hule og kunstige. «Krigshelt i utakt» fikk 40 prosent seeroppslutning onsdag 14. juni på tross av at programmet ikke var forhåndsannonsert. Hvorfor? Det har sin åpenbare forklaring i at mye av det som kommer fram i programmet lenge har vært ansett som forbudt historie og derfor ikke vært fremstilt i lærebøkene. På mange måter er «Krigshelt i utakt» en historiefremstilling som truer den autoriserte versjonen, skapt av folk i motstandsbevegelsen og historieforskere som har gjort karriere på den kalde krigens fiendebilde.

Historikernes oppgave bør være å forvalte kunnskapen om fortiden med et kritisk blikk og ikke være museumsvoktere. Til tross for ny kunnskap om krigstiden, kan denne oppgaven ikke ha vært utført skikkelig, all den tid svart/hvitt- bildet om gode og dårlige nordmenn fortsatt rår grunnen. Blindheims fortelling formidler derimot en ny forståelse av krigen og etterkrigstiden, en forståelse som kan bidra til å myke opp og nyansere den tradisjonelle svart/hvitt-tenkningen. Er det ikke dette Fure selv er opptatt av - selv om hun later til å argumentere mot seg selv i sitt innlegg.

I DEN GRAD fremstillinger som Blindheims versjon har nådd ut til omverdenen tidligere, har de enten blitt fortiet eller blitt stemplet som useriøse. Mange historikere har nok derfor funnet det opportunt å unngå problematiske sider ved krigshistorien av hensyn til videre karriere. Det finnes dessuten mange måter å straffe de som forsøker å sette i gang en konstruktiv revideringsprosess. Fures påstand om at ingen journalist eller historiker i fredstid er trukket for retten p. g.a sine oppfatninger, er derfor langt på vei uriktig.

I 1948 utga major Oliver H. Langeland, sjef for Milorg D13 under krigen, boka «Dømmer ikke». Her kritiserer han regjeringen Nygaardsvolds opptreden i tiden før og etter 9. april 1940, og tar til ordet for riksrett mot regjeringsmedlemmene for å fastslå ansvaret i 1940 som et nødvendig ledd i rettsoppgjøret etter krigen.

Langeland er svært kritisk til den form og omfang oppgjøret fikk, hvor selv passive NS-medlemmer ble straffet. I boka offentliggjør han en rekke dokumenter som viser blant annet hvordan fremtredende embetsmenn, som ikke var medlem av NS, tilpasset seg og samarbeidet med den tyske okkupasjonsmakten og NS-myndighetene de første krigsårene. Mange av disse fikk sentrale posisjoner etter krigen, blant annet justisminister O.C. Gundersen (Ap) i årene 1945- 52. Boka ble raskt inndratt av myndighetene, og Langeland ble truet med rettslige tiltak. I ettertid er boka mortifisert og Langeland gjort til en ikke-person.

Teologen og journalisten Marta Steinsvik utga i 1946 en pamflett med tittelen «Frimodige ytringer» hvor hun retter sterke angrep på rettsoppgjøret og behandlingen av landssvikdømte i fengsler. Hun ble også truet med rettslige tiltak, vant fram, men er etter sin død gjort til en ikke-person. Svein Blindheims mangeårige kritikk av den autoriserte versjonen av krigshistorien har også møtt betydelig motstand og ikke gått upåaktet hen.

FORSKER Fure mener det er historiefaglig svært problematisk å hevde at Quisling ikke hadde noen rolle i det tyske angrepet og henviser til biografiene av Oddvar Høidal og Hans Fredrik Dahl.

Den franske krigshistorikeren François Kersaudy har imidlertid kommet fram til et annet resultat. Ifølge ham ble Quisling satt helt utenfor de tyske planene mot Norge. Når en kjent fransk krigshistoriker ved Sorbonne-universitetet i Paris, som inngående har studert forspillet til 9. april, kommer fram til det motsatte resultat, hvorfor har da ikke norske historikere tatt hensyn til dette?

Kersaudys bøker «Kappløpet om Norge» og «Vi stoler på England» som ble utgitt for over 10 år siden i Norge, viser dessuten at det var vestmaktene med Churchill i spissen som trakk Norge inn i krigen. Dette perspektivet har heller ikke kommet tydelig fram i den autoriserte versjonen i ettertid, men vært tidd i hjel. Fure er jo selv opptatt av å fremheve at historieforskning alltid innebærer en stadig revidering av tidligere oppfatninger. Gjelder ikke dette forskningsresultater fra utenlandske historikere?

DET ER LITEN TVIL om at det var Arbeiderpartiet som forhindret en riksrettssak mot regjeringen Nygaardsvold etter krigen. Professor Magne Skodvin og hans etterfølgere har senere unnlatt å kritisk vurdere forholdene rundt hendelsene før og etter 9. april 1940. Et annet eksempel på røyklegging, som Fure også påpeker, er mangelen på systematisk vitenskapelig fremstilling av det økonomiske samarbeidet, selv om temaet nå begynner å bli drøftet av mange historikere. I den forbindelse kan likevel nevnes at flere forsøkte tidlig å ta det opp, blant andre Helge Krogh og Nils Kåre Dahl. De ble begge truet med rettslige tiltak. Terje Valens «De tjente på krigen» i 1974 ble motarbeidet og en lovende historikerkarriere ble stoppet.

Videre kan nevnes dr.philos. Lars Borgersruds vektige forskningsbidrag om de norske kommunistenes krigsinnsats, også motarbeidet i mange år. Borgersrud har søkt utallige forskerstillinger opp gjennom årene. Han er et meget godt eksempel på en kritisk forsker som har opplevd alt fra yrkesforbud til trussel om rettssak. Han har aldri oppnådd vitenskapelig avansement, enda mange vil regne han som Norges fremste krigshistoriker.

Fure anklager oss videre for å ikke differensiere motstandsbegrepet godt nok. Vi ekskluderer dermed i hennes øyne den langt viktigere formen for motstand som holdningskampen var under krigen. Hun glemmer imidlertid selv å skille mellom ideologisk holdningskamp og militær motstandskamp. Vi snakker om militær motstandskamp.

FRAM. TIL sommeren 1944 var sabotasje som kampmiddel forbudt i Milorg. De som drev sabotasje før den tiden var de norske kommunistene eller enkelte nordmenn i britisk tjeneste. Etter krigen er dette perspektivet blitt borte. Fures påstand om at holdningskampens erfaringer skapte «en langt mer konsolidert tilslutning til demokratiske verdier enn tilfellet var før krigen» er dessuten ytterst problematisk. Hvordan måler man det? Arbeiderpartiets lange dominans i partipolitikken innebar forfølgelse av personer med alternative stemmer. Lund-kommisjonen avdekket jo nettopp dette. Svein Blindheims skjebne er et eksempel i så henseende.

Det viktigste må være å få alle fakta på bordet, uavhengig av hvilken side man representerte under krigen. Først da kan man begynne å snakke om ærlighet, sannhet og modenhet i omgang med egen krigshistorie.