ETTERTRAKTET: Susanne Sundfør er en av Norges mest populære artister. Vi intervjuet henne om produsentrollen, feminisme, inspirasjonskilder og - skrekk og gru - kjæresterier. Foto: Anders Grønneberg
ETTERTRAKTET: Susanne Sundfør er en av Norges mest populære artister. Vi intervjuet henne om produsentrollen, feminisme, inspirasjonskilder og - skrekk og gru - kjæresterier. Foto: Anders GrønnebergVis mer

Forbudte følelser

Kjære, norske artister. Ikke snakk mer om det banale privatlivet deres. Vi vil heller høre om noter og sånn.

Kommentar

«Å skrive om musikk er som å danse om arkitektur». Det berømte Frank Zappa-sitatet kan brukes til så mangt. Denne uka er det fristende å si at musikkviter Audun Molde vil at norske artister skal gjøre sitt beste for å gjøre musikkjournalistikk så ubegripelig og abstrakt som mulig.

Molde er nemlig lei av å lese om musikeres personlige fortellinger i lanseringsintervjuer, og oppfordrer dem til en kollektiv «samlivsbrudd-/sykdom-/ny kjæreste»-medielanseringsstreik. I et innlegg på nettstedet Ballade.no vil han heller ha dem til å fortelle om «soundet, instrumentasjonen, akkordrekkene, melodilinjene, formstrukturen, programmeringen, ideer fra film og spill, inspirasjon fra musikkhistorien».

Underforstått: ikke gjør det lett for folk. Å «bjuda på» er fy-fy, tarvelig, uverdig. Molde er til daglig respektert leder for bachelorprogrammet i populærmusikk på Westerdals, men akkurat i dette tilfellet gjør elevene klokt i å ikke følge lærerens råd.

Heldigvis for oss alle handler musikk om noe mer enn form. Musikk handler om følelser, som på toppen av det hele kan manes fram av både lyden og tekstene. Det er en av de mest umiddelbare og tilgjengelige kunstuttrykkene vi har, som på sekunder kan sette oss i en tilstand av, ja, alle disse klisjeordene: lykke, melankoli, oppstemthet etc. Høstens store hit, OnklP og de Fjerne slektningenes «Styggen på ryggen» har fått folk til å grine om kapp - i tekstform - på sosiale medier (Zappa kunne sikkert formulert det bedre).

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men fri og bevare oss for OnklPs personlige fortellinger om låta i intervjuer med pressen! I følge Molde er det irrelevant. Pressen, og dermed publikum, har ikke noe med å være nysgjerrig på de følelsene vi får når vi hører musikken. Følelser vi kanskje kjenner oss igjen i, identifiserer oss med, tenker på og blir inspirert av i hverdagen.

Det bidrar selvsagt sterkt til ulykken at disse personlige historiene blir brukt til noe så simpelt som MARKEDSFØRING. Dette suspekte prinsippet som man dessverre må ty til for å få musikken ut til folk.

Audun Molde hadde naturligvis hatt et poeng dersom musikkjournalistikk var en eneste stor hjemme hos-øvelse. Det er det langt fra. Spennet er stort, og den som liker å lese om musikk slik Molde foreskriver har et stort utvalg å plukke fra både i denne avisa og en rekke andre steder. Selv i vårt Susanne Sundfør-intervju, som trigget Molde til å skrive Ballade-intervjuet, er det masse for ham å kose seg med. Hun snakker om produsent-rollen, om hennes posisjon som feministisk forbilde (som hun er stolt av), om maktmisbruk i bransjen, om inspirasjonskilder (film, David Lynch). Det høres nesten ut som et perfekt Audun Molde-intervju!

Men siden plata heter «Ten Love Songs», og den aktuelle sangen heter «Fade Away» (og handler om et kjærlighetsforhold som tar slutt), er vi så uanstendige at vi spør hvordan hun selv er som kjæreste. «Jeg er en snill kjæreste», svarer Sundfør overraskende likefremt, som, skrekk og gru, blir tittelen på saken.

Det er selvsagt en irrelevant opplysning. Til og med kanskje direkte feil. Hvem vet? Kanskje hun slett ikke er en god kjæreste? Som kritiske reportere burde vi ha forfulgt fakta i saken, eller latt det ligge.

For følelser og personlige betraktninger har ingenting i anstendig journalistikk å gjøre.

OBS! Etter at denne saken ble publisert, er jeg blitt gjort oppmerksom på at Zappa kanskje ikke er opphavsmannen til det berømte sitatet. Sjokk og vantro!

http://quoteinvestigator.com/2010/11/08/writing-about-music/